TEATER: Avstanden mellom det man sier og det man gjør, mellom det menneske man vil være og det menneske man faktisk er har dannet grobunn for mye god komedie og mye sår tragedie. Kjersti Haugen og Ingrid Weme Nilsens nytolkning av «Et Dukkehjem» rommer både tragedien og komedien. Tragikomisk Ibsens tekst er redigert ned, men bare minimalt redigert om. Hans ord får tale sitt tydelige språk, men samtidig gjør konteksten stykket nytt. Det åpner lett som amerikansk sitcom, med gags og dobbeltbunnede replikker. Det slutter med bergmansk inderlighet og oppriktig eksistensialisme. Imellom Ibsens ord tolkes mer eller mindre undertrykte følelser i mer eller mindre uttrykksfulle dansescener. Overgangen mellom komedie og tragedie gjøres uten at troverdighet eller helhet noen gang bryter sammen, uten at Ibsens budskap forringes eller forandres og uten at effekter blir effektmakeri. I stedet understreker utviklingen tematikken: Ekteparet Helmers selvtilfredse selvbedrag, et krampelykkelig utstillingsvindu av utvendig vellykkethet. Når fortiden setter strek over lykken, står krampaktigheten igjen. Lystig angst Ane Skumsvolls Nora er uvanlig tydelig framstilt; en fysisk manifestasjon av den maniske angsten for å se seg i speilet og å se den glatte masken sprekke. Angst for at det som er bak masken er stygt — eller tomhet. Angst for alvor. Angst for at det motsatte av vellykket er mislykket og at mislykket er det samme som ulykkelig. «Lystig», roper Nora, og ingen, unntatt kanskje henne selv, kan unngå å høre at det er et skrik i desperasjon. Dette er en kvinne som har bygd sitt liv rundt å late som om alt er perfekt. Hun er ikke fullt ut i stand til å se andre. Hun er ikke fullt ut i stand til å se seg selv. Hun ser klart nok til å kunne manipulere, men ikke klart nok til å lykkes i sin manipulasjon. Mot slutten er all latter borte fra det trønderske dukkehjem. Tragedien seirer.