Laura Marling

Fjetrende veslevoksent.

CD: Laura Marling høres ikke ut som den tenåringen hun er. Hun har en bråmodenhet i stemmen, i låtskrivingen og i soundet som fjetrer og forbauser. Hun er bråmoden i referanser også, men tillater seg å dynke sitt folkbaserte sound med et snev av tenåringsvimsing. Bra. Nå er ikke «Alas I Cannot Swim» den Joni Mitchell-ripoff’en mange har solgt den inn som. Man kan i grunnen, med fordel, like gjerne referere til henne som en purung Ane Brun, i den forstand at hun trekker veksler på et bredt spekter av introvert musisering innenfor et utvidet folkbegrep. Og i likhet med Susanne Sundfør – bråmodenhetens førstedame her hjemme – er Lauras veslevoksenhet fjetrende på den måten at hun utøver sin popklassisisme med en fullt utvokst autoritet. At denne debuten har noen svakheter, særlig låtmessig, er i grunnen beroligende – prikkfri bråmodenhet er skummelt.