Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Laurentius på norsk

Mer frydefull enn moralsk oppbyggelig lesning fra pater Pollestad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er vel fortrolige med de islandske ættesagaer og Snorres kongesagaer. De tilhører vår felles kulturelle ballast. Mindre kjent er det at det eksisterer en parallell litteratur som ble til med kristendommens komme i nord. Det er på Island bevart en rekke bispesagaer fra middelalderen. Disse sagaene var og er delvis forblitt klosterlitteratur. Det ligger i sakens natur at sagaer om prester og biskoper er tørrere og kjedeligere enn de bloddryppende ættesagaene. Prester lever ikke ved sverd.

Kjødets lyst

Nå kom Kjell Arild Pollestad tilfeldigvis over en av de mindre kjente bispesagaene for et år siden. Han ble så begeistret for biskop Laurentius at han oversatte hans saga til norsk. Selv om Pollestad, pater som han er, har nese for spesifikt kirkelige forhold, så var det ikke det som vakte hans begeistring. Nei, i Laurentius, og i dem denne biskopen kom i berøring med, stiger det fram mennesker som ikke er helstøpte helgener. De er merkelig differensierte individer.

Sin fromhet til tross, de sliter med kjødets lyst og andre dårlige egenskaper. I denne sagaen, blant kirkens menn, intrigeres det, bakvaskes det, etes det, drikkes det, ja - til og med - hores det. Blodskam og usedelighet er ord som brukes. Uomtvistelig er det at biskopen har en sønn med sin frille. Her er det ingen som kan kaste den første stein. Biskopens kors er å være en kirkerettens talsmann blant sine moralsk anløpne brødre.

Saklighet en dyd

Sagaen er altså ikke bare oppbyggelig lesning. Einar Havlidesson, som var biskopens venn og fortrolige, fikk oppgaven med å nedskrive sagaen. Han skrev den til «belæring og nytte», men også «til glede og morskap». Ordet var dyrt i de dager, står det i I Samuels bok. Dyrt var det sannelig også på Laurentius' tid. «Det kostbare kalveskinnet gjorde det til en dyd å fatte seg i korthet.» (Pollestad) Vi ser for oss nedskriveren ved lyset fra tranlampa. Hvert ord må veies på forhånd, hver setning måles - før pennen berører skinnet. De som skrev sagaene skrev også tidas annaler. De slo vide sirkler omkring den lille historien. Det som hendte ellers i landet, og andre steder, måtte med. Saklighet var også en dyd. Fortelleren skrev i spennet mellom objektiv distanse og dikterisk innlevelse.

Pollestad har fått denne spesielle teksten til å leve og puste i et moderne riksmål. Havlidesson eksellerer i kirkelatin, kirketerminologi og «kirkerettslige snurrepiperier». Han vil gjerne vise hvor flink han er. Pollestad har både islandsk og latin i blodet og følger Havlidesson til døra.

Rune Johan Anderssons detaljerte og underfundige illuminasjoner (utsmykning av begynnerbokstav) bidrar til å krydre opp sagaen.

Hele Norges coronakart