Lausprat

Fester, forelskelser og samliv. Til og med utroskap. Kontrasten er stor til en hovedoppgave om Albert Camus' «Caligula».

Jeg-fortelleren i Anne Oterholms siste roman planlegger å skrive hovedoppgave om Albert Camus' «Caligula». Jone er en litt sky type som finner mest behag i sitt eget selskap. Søsteren Mona plager henne med lange telefonsamtaler der hun skravler i vei om alt og ingenting, men fortrinnsvis om fester, forelskelser og samliv. I det siste er det særlig venninnen Ninas utroskap som opptar henne. Jone har et mildest talt anstrengt forhold til Mona og Nina. Det bedrer seg ikke da hun møter samboeren til Nina, som underviser i sosial-antropologi på universitetet, og som hun finner både intellektuelt stimulerende og erotisk tiltrekkende.

Private konflikter

Den første halvdelen av romanen er viet disse private konfliktene samt Jones refleksjoner over hatets psykologi, over hvordan hatet oppstår, fortrinnsvis med utgangspunkt i Camus. Verken det ene eller det andre er egnet til å påkalle noen vesentlig interesse. Enda verre er det at det hele er formidlet i et irriterende slapt, upresist og til dels anstrengt «avansert» språk. Især havner teksten fullstendig ut på viddene når Jone gir seg sine tanker om hatet i vold:

« Jeg går ut fra at det er det som ikke skulle være mulig, men som plutselig er blitt det, som får hatet til å oppstå. Til å bli lik det umulige. Materialisere seg som en slags rastløshet, eller hva det gjør. Spørsmålet er om det er litterært, eller om det er mer generelt. Det er jo mulig at hvis en eller annen virkelig hadde kunnet opptre som det umulige i en eller annens liv, så ville det ha kunnet oppstå en akutt følelse, uten noen klar årsak, men som muliggjorde en form for hat også i virkeligheten. »

Nei, dette lyder ikke godt. Enda verre lyder følgende sekvens:

« Det som hadde vært spennende, hadde vært å se på hatet ikke engang som en fortsettelse av det umulige, men som identisk med det umulige. Og det mulige, ulikt det som var umulig, men som av en eller annen grunn ble mulig, det vil si det mulige som tydeligvis alltid har vært mulig, som det som ikke er i stand til å sette i gang noe som helst, som ikke er i stand til å ha noe mål. »

Ruskrask

Jeg beklager å måtte si det, men dette er ikke annet enn lausprat, og den slags er det altfor mye av i denne romanen. Midtveis tar handlingen en overraskende vending {ndash} uten at det hjelper særlig mye. Når teksten i tillegg skjemmes av språklig ruskrask av typen uteblevne ord og feil stavemåter, kan man undre seg over hva som har gått galt denne gangen. Her finnes gode tilløp. Det skulle bare mangle. I sine to første romaner sto Oterholm fram som en stilsikker minimalist, som en original og ytterst lovende forfatter. Her likner hun mest av alt en middelmådig debutant som forlaget ikke har giddet å gjøre noen innsats for.

Dette er en bok som forfatteren hurtigst mulig bør legge bak seg. Vi vet at hun kan gjøre det så mye, mye bedre.