UMULIG: «Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie. For mange handler det om umuligheten i å kjøpe», skriver kronikkforfatterne. Bildet viser utbyggingsprosjektet Barcode i Bjørvika i Oslo, som vil romme 10 000 arbeidsplasser og knapt 500 boliger. Foto: NTB Scanpix
UMULIG: «Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie. For mange handler det om umuligheten i å kjøpe», skriver kronikkforfatterne. Bildet viser utbyggingsprosjektet Barcode i Bjørvika i Oslo, som vil romme 10 000 arbeidsplasser og knapt 500 boliger. Foto: NTB ScanpixVis mer

Lav takhøyde i norsk boligpolitikk

Boligpolitikk er blitt et tiltak for å holde de druknedes hoder over vann mens de velhavende kjører forbi i en skjærgårdsjeep. Boligpolitikken er død, men markedet lever! Hvor er protestene?

Meninger

Kommunal- og moderniseringsdepartementes rapport «Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid» ble publisert i slutten av mars. Rapporten, som peker ut de neste seks års boligsosiale politikk, åpner med at «Alle skal bo godt og trygt». Den er påfallende lite ambisiøs og solidarisk. Den 38 sider lange rapporten handler om de som er uten bolig, de som står i fare for å miste boligen sin, og de som bor i et uegnet bomiljø. Rapporten overser imidlertid at den rådende boligpolitikken skaper sosiale problemer.

Etterkrigstidens boligpolitikk var preget av målet om å skaffe gode boliger til alle. Prinsippet om likhet stod sterkt. Fattigdomsbekjempelse og boligpolitikk gikk hånd i hånd, avskaffelsen av bolignød var altså et felles politisk anliggende. Det ble en kortvarig glede. Boligpolitikkens langsomme død startet allerede på 70- tallet da det offentlige frasa seg ansvaret for boligutbygginga og opphevet reguleringen av borettslagsprisene. Boligen ble en ren vare. Fra midten av 80-tallet ble reguleringen ytterligere redusert, og i 1999 forsvant taket på husleiereguleringen og vi begynte å snakke om utleiers marked. Samtidig som antallet selvhjulpne boligeiere har økt, har boligpolitikken i stadig større grad dreid seg i retning av subsidiering av boligeiere og utleiere. Den sosiale delen av boligpolitikken har samtidig innskrenket seg til å handle om utsatte grupper.

Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie.

For mange handler det om umuligheten i å kjøpe: Mangel på egenkapital eller foreldre som ikke kan eller vil spytte inn eller kausjonere kan være årsaker. Aleneforeldre kan ofte bare drømme om å komme seg inn på et boligmarked de ikke allerede har en fot innenfor. Leierne er altså på boligmarkedet av ulike grunner. Men prisen er stort sett høy. Det hjelper lite å være i en godt betalt jobb når mer enn halvparten av lønna går til husleie. Forutsetningene for en trygg og forutsigbar økonomi som enslig forelder på leiemarkedet er utfordrende. Boligpolitikk er også familiepolitikk. Hva du enn gjør, ikke skill deg før du eier bolig med godt nedbetalt lån eller du kan selge med høy profitt. Man må yte for å nyte!

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie. For mange handler det om umuligheten i å kjøpe. Å bo handler ikke lenger om behovet for et hjem, det handler om mulighetene for å delta i et marked bygget på de velhavenes premisser. De som har skal få, de som ikke har får klore seg fast som best de kan. Det er ingen selvfølge å bo anstendig i jubileumsåret 2014.

Å søke etter leilighet på Finn.no er bare forsmaken på hva som venter. Utleiere som profitterer på folks boligbehov utviser et språk så fargerikt og kreativt at departementsansatte kan skjelve av misunnelse.

De tristeste kjellerleiligheter beskrives som rene palasser. Hvitflisede bad pusset opp av underbetalte arbeidere fra et kriserammet Europa rettferdiggjør utleieprisene. Det finnes ikke grenser for hvor mange delikate bad og deilige fuger som finnes der ute. Her er det bare å velge og vrake, for de som har penger til å betale.

Hva med 54 m2 på Karlsrud med ett soverom for 12000 i måneden? En treroms på Stovner til 13000? Er du heldig kan du bli boende et par år før du desperat må lete etter ny bolig i det samme området, slik at barna ikke må bytte skole og venner. Leiesituasjonen utløser ikke bare økonomisk stress, men uro knyttet til uforutsigbarhet. I Bergen kan du få 45m2 på Danmarksplass for bare 9000 kroner i måneden. En 35m2 på Nordnes kan bli din for 10000. Hva med 60m2 på Møllenberg i Trondheim for 13500? Selvsagt uten strøm. Til markedspris. Prisene forsetter svakt opp og tyder på et sunt leiemarked, sier Johan Fredrik Høvås, salgsdirektør i Finn.no eiendom til Dine Penger (28.04.2014). Det som er sunt for noen blir andre syke av.

Men hvem bryr seg egentlig om boligpolitikk når det kun er om lag 1/4 av nasjonens husstander som leier? Mange eier i dag flere boliger, og profitterer slik på andres behov for å bo. Det er kanskje ikke så rart at solidariteten er dalende. Det er lett å miste velgere i forsøk på å regulere individets rett til frihet (les: profitt). Kanskje derfor er den nylig utgitte rapporten også tilnærmet uten ambisjoner. Den ser hyggelig ut, med fargerike bilder av smilende barn i trygt inneklima, men den mangler historisk og sosial innsikt. Slik blir rapporten et uttrykk for en politikk grunnlagt i populistisk analyse, men den er lite forankra i faktiske behov. Hva betyr det for eksempel at «årsakene til hyppige flyttinger ser ut til å handle om at boligene er av dårlig kvalitet og at leieforholdene er uforutsigbare»? Kan det ha noe å gjøre med at det private leiemarkedet har gått fullstendig av skaftet i mangel på statlige reguleringer?

Det norske hus har oljefyrte varmekabler i oppkjørselen. I garasjen står segwayen, finansiert av aleinemora i sokkelleiligheten. Inn bakdøra går det arbeidere fra et kriserammet Europa. Det er de som skal legge det nye kjøkkenet. Minstepensjonistene, de psykisk psyke og narkomane takker og bukker for tak over hodet i et skur i hagen.

I går møttes politikerne under ledelse av Jan Tore Sanner og KS til konferansen «Bolig for velferd» for å diskutere og legge strategien for sosial boligpolitikk. Vi håper politikerne tar ansvar for de uverdige forholdene for leietakerne, men forventningene er labre. Det er på tide å si fra. Vi oppfordrer derfor alle løse fugler og andre fugler til å kvitre fritt ut i vårnatta hva de mener under hashtaggen #boligpolitikkjatakk!

KOMMENTARFELTET BLIR DEBATTLEDET AV JAN-ERIK SMILDEN

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.