Lav takhøyde i norsk boligpolitikk

Boligpolitikk er blitt et tiltak for å holde de druknedes hoder over vann mens de velhavende kjører forbi i en skjærgårdsjeep. Boligpolitikken er død, men markedet lever! Hvor er protestene?

UMULIG: «Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie. For mange handler det om umuligheten i å kjøpe», skriver kronikkforfatterne. Bildet viser utbyggingsprosjektet Barcode i Bjørvika i Oslo, som vil romme 10 000 arbeidsplasser og knapt 500 boliger. Foto: NTB Scanpix
UMULIG: «Det er en rekke ulike og sammensatte årsaker til at norske menn og kvinner i hus og hytte velger å leie fremfor å eie. For noen handler det om friheten til å slippe å eie. For mange handler det om umuligheten i å kjøpe», skriver kronikkforfatterne. Bildet viser utbyggingsprosjektet Barcode i Bjørvika i Oslo, som vil romme 10 000 arbeidsplasser og knapt 500 boliger. Foto: NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Kommunal- og moderniseringsdepartementes rapport «Bolig for velferd. Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid» ble publisert i slutten av mars. Rapporten, som peker ut de neste seks års boligsosiale politikk, åpner med at «Alle skal bo godt og trygt». Den er påfallende lite ambisiøs og solidarisk. Den 38 sider lange rapporten handler om de som er uten bolig, de som står i fare for å miste boligen sin, og de som bor i et uegnet bomiljø. Rapporten overser imidlertid at den rådende boligpolitikken skaper sosiale problemer.

Etterkrigstidens boligpolitikk var preget av målet om å skaffe gode boliger til alle. Prinsippet om likhet stod sterkt. Fattigdomsbekjempelse og boligpolitikk gikk hånd i hånd, avskaffelsen av bolignød var altså et felles politisk anliggende. Det ble en kortvarig glede. Boligpolitikkens langsomme død startet allerede på 70- tallet da det offentlige frasa seg ansvaret for boligutbygginga og opphevet reguleringen av borettslagsprisene. Boligen ble en ren vare. Fra midten av 80-tallet ble reguleringen ytterligere redusert, og i 1999 forsvant taket på husleiereguleringen og vi begynte å snakke om utleiers marked. Samtidig som antallet selvhjulpne boligeiere har økt, har boligpolitikken i stadig større grad dreid seg i retning av subsidiering av boligeiere og utleiere. Den sosiale delen av boligpolitikken har samtidig innskrenket seg til å handle om utsatte grupper.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer