Lavmælt, gjenkjennelig

Situasjonen i Olav H. Hauges nye diktsamling er forankret i et «eg», og det kan tenkes han smiler av den, skriver Paal Brekke som her omtaler «Spør Vinden».

Situasjonen i Olav H. Hauges nye diktsamling er forankret i et ”eg”, og det kan tenkes han smiler av den, skriver Paal Brekke som her omtaler ”Spør Vinden”.

Der står et dikt forrest i Olav H. Hauges nye samling, som også kan leses som en intonasjon. Det åpner med at dikteren ser ( ”I natt har graset vorte grønt” ), og at han hører ( ”Ein fugl freistar å syngja” ). Nattetåken drar seg unna, solen stiger over snødekket fjell. Så følger det avsluttende linjeparet: ”Frå morgonar for lenge siden / slær gleda veikt på sitt koparskjold.”

- Man kunne kalle det en poetisk ursituasjon: øyeblikket, fanget gjennom sansninger, som konfrontert med erindringen får spenningsfylt helhet. Bare mot ekkoet av andre slike morgener kan nettopp denne fastholdes, og bare i formuleringen kan gleden fortsette å synge, som i en membran ( ”veikt på sitt koparskjold” ). En membran også mellom dikt og leser, fordi jo også vi, om kanskje mot helt andre bakgrunner, vil gjenkjenne selve gjenopplevelsen.

Det er en usedvanlig vakker intonasjon, men ikke typisk for Hauges utrykksform. Her fins en lang rekke dikt, likeledes vendt mot naturen, eller mot utendørssysler, mot hverdagens nære omgivelser. Fremgangsmåten her er oftere å nøye seg med anskueliggjørelser, - altså av den virkelighet vi må forutsettes å kjenne oss igjen i. Med et minimum av egne kommentarer, eller helt uten, gjør han diktet til en slags rapport fra sine virkelighetsmøter. ”Njupone rodnar langs steingardane, netene losnar, og svarte klasar av bjønnebær skin i kjerri, trasti leitar etter det siste vinbæri, og kvefsen syg ut dei søte plomone. ” ”Skura svaberg, attsanda sideløker med ris og rotveltor, og laksekjer som stend turre. Sterkt timbra, bolta til berget på laglege stader, der vatnet ein gong skola um sleipt stokkverk…” Den altomgripende sammenfatning, som vi møtte i åpningsdiktet, lar han helst være underforstått. Til gjengjeld kan han iblant forankre diktet i et ”eg” mot slutten. Men dette ”eg´s” reaksjoner må man oftest lese helt i plan med diktets øvrige iakttagelser.

Jeg ser denne formen (skjønt Hauge har jo andre uttrykksmåter også) som den mest representative norske parallell til verdenslyrikkens almene avsmak for romantikk og subjektivitet og høymælthet. Allerede imagistene krevde et objektivt korrelat som utgangspunkt for poesi; leseren skulle ikke forføres til stemninger med ords velklang, han skulle fullt bevisst medvirke i samtalen om menneskers vilkår. På urnorsk måte ordknapp og lavmælt har også Hauge dette som program. Det fungerer.

Det fungerer også i en annen gruppe dikt i samlingen; jeg ville si, den likner såkalt metapoesi. Men bare ”likner”. For her finnes ingen generelle utsagn, alt har referanse til en opplevd situasjon, som det også redegjøres for. Stort sett. Men bare stort sett. For å ta et dikt som dette:

I parkerpennen er mange vers,
ein heil kilometer,
og i blekkhuset er endå fleire,
mange mil. Papir
kjem i posten, rekningar, reklame,
skjema som skal fyllas ut.
Eg ser framtidi trygt i møte.

Det er nok også et godt dikt, men ut fra en situasjon som den ikke-selv-forfattende leser helt umulig gjenkjenner. En slik leser må føle seg usikker på, hvem den ellers nokså merkbare ironi kan vøre rettet mot. Er det mot den dumme dikteren, som snur ryggen til alt, bare han får holde på med sitt, eller er det mot det dumme samdunnet som plager ham med regninger, skjemaer og reklame? Og usikkerheten vokser ved at Hauge andre steder helt uironisk synes å forsvare, likefrem digge sin dikter-isolasjon. Som i ”Lauvhyttor og snøhus”, det begynner slik:

Det er ikkje mykje med
desse versi, berre
nokre ord røysa saman
på slump.
Eg synest
likevel
det er gildt
å laga dei, då
har eg som eit hus
ei liti stund.

Han minnes barndommens løvhytter og snøhus, den skjermede tryggheten i dem når han lukket til om seg. Slik vil han bo i sine ord-hus. Og jeg elsker det diktet, jeg kjenner meg igjen i det. Pliktskyldigst må jeg opponere: Er ikke dette bare ordmenneskets problematikk? Men om så var, - vi lever alle mer og mindre annen hånds. Og Hauge konstaterer: Det er i bøkene han tar veldig del i verdenshistorien, der lever han ut sine heltedrømmer og sine aggresjoner. Etter slaget ved Gettysburg ser han en flokk svin som graver i innvoldene på de falne. Da først kommer det, og meget stillferdig: disse virkelige griser fra virkeligheten, de ”ser mistenksamt på meg i ljosringen frå leselampen”.

Situasjonen er forankret i et ”eg”, og det kan tenkes at han smiler av den. Men lavmælt tales her, og gjenkjennelig.

Hauge vil skrive ”eit dikt kvar dag”, - og det angår ikke mange. Og ønsker han besøk fra verden utenfor, da er det helst av sin kinesiske kollega T´ao Ch´ien, som også var dikter og hagedyrker for halvannet tusen år siden. Da skal de snakke om kirsebærtrær og poesi. I siste linje antydes at kineseren kan ha vondt samvittighet ved sin så fromt tilbaketrukne tilværelse.

- Dette skal man ta rolig. T´ao Ch´ien hadde kanskje den kortvarigste embetstid blant alle det gamle Chinas mandarin-poeter: 83 dager. Siden var han lykkelig med sine blomster.

Men det er kanskje ikke Olav H. Hauge. Den vonde samvittigheten må skrives på ham. Og la ham objektivisere seg slik eller så; han fungerer:

Her har eg butt meir enn ein mannsalder.
År med vind og stjernor i høg rigg
har siglt framum.
Tre og fuglar har slege seg til her,
men eg har ikkje roa meg.

Det derre var en god trusel. Farlig lavmælt.

(Dagbladet 27 november 1971)