Lavmælt Leona

Som datteren til Arne Næss jr. og eksstedatteren til Diana Ross har Leona Naess fått berømmelse inn med babygrøten.

CD: Og med sin svale singer/songwriterstil er melankoli hennes bidrag til familiemiddagen. Debutalbumet «Comatised» - med den Alanis Morissette-aktige singelen «Charm Attack» - kom ut i 2000, og oppfølgeren «I Tried To Rock You But You Only Roll» ett år seinere.

Den selvtitulerte «Leona Naess» blir dermed hennes tredje album. Og denne gangen har hun fått produksjonshjelp fra briten Ethan Johns, som tidligere har jobbet med blant andre Counting Crows, Rufus Wainwright, og Leonas ekskjæreste Ryan Adams.

Og med Johns hjelp stripper hun både følelsesmessig og musikalsk. «Leona Naess» har blitt en typisk regnværsplate. Leona har en stemme som både er intimt ettertenksom og emosjonelt andpusten. Hun er nesten som en mindre jazza, mer emo-indie Norah Jones. På «He's Gone» minner hun til og med om en kvinnelig Sondre Lerche.

Men på tross av sine norske aner, er det ikke mye fjell- og fjorddramatikk over «Leona Naess». Albumet er nemlig utpreget urbanmelankolsk. De fleste låtene handler om bittersøt, og for det meste tapt, kjærlighet. Og som en selvskreven musikalsk bidragsyter til følelsesladde fjernsynsprogrammer som «Judging Amy» og «Providence», hvisker hun seg gjennom kjærlighetssorgen. Men selv om det tidvis er ganske hyggelig med en kopp te og litt pastellmelankoli, blir det på «Leona Naess» en smule substansløst in lengden. Et album er jo tross alt ikke alltid like interessant selv om det er utleverende.