FINNER SAMMEN: Filmstjernen Johnny Marco (Stephen Dorff) og datteren Cleo (Elle Fanning) i Sofia Coppolas nyeste film.
FINNER SAMMEN: Filmstjernen Johnny Marco (Stephen Dorff) og datteren Cleo (Elle Fanning) i Sofia Coppolas nyeste film.Vis mer

Lavmælt limbo

«Somewhere» handler om søken etter retning, men beveger seg ikke langt nok.

FILM: Stakkars lille rike mann. I «Somewhere» vender regissør og manusforfatter Sofia Coppola tilbake til en av fløyelstrådene gjennom filmografien sin: De rike og vellykkede og deres tomme gleder, betraktet med et distansert og observerende blikk, formidlet med ømhet og tonsatt av et kresent utvalg indie-låter.

Denne gang er det snakk om filmstjernen Johnny Marco (Stephen Dorff) som snubler rundt på Hollywoods sagnomsuste hangout Chateau Marmont helt til dagen han snubler over sin egen datter Cleo (Elle Fanning) og får pekt ut en alternativ retning i livet.

Synkronstripping
Coppola har fortalt at hun er inspirert av reisene hun selv var med på med sin far, regissøren Francis Ford Coppola, og filmen er tydelig laget av én som vet at livet på dette nivået i filmbransjen har sterke nomadiske trekk og preges av flyktige personlige forbindelser.

Den er også laget av én som skjønner at man kan finne mue snurrig komikk bare ved å vedbli å se. Coppola viser her sin særpregede og underdrevne sans for humor ved å vente nesten dumdristig lenge før hun klipper: Scenene der en søvnig og akalei Johnny ser uinteressert på to blonde tvillinger som stripper nesten synkront på hotellrommet hans, eller blir overfalt av buktende bikinidamer under en prisutdeling i Milano, blir mer absurde jo lengre de hales ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjelder dessverre ikke den like lange åpningsscenen, som er underlig tonedøv i sin overtydelighet: Johnny kjører sin sorte porsche på en bilbane, rundt og rundt og rundt, bare for at vi skal være helt sikre på at dette handler om et privilegert liv uten mål og mening.

Grunn stjerne
Problemet med åpningsscenen peker frem mot det som viser seg å være filmens hovedproblem: Verken Johnny eller vi forstår hans egen appell. Han går rundt konstant forbauset over all viraken rundt hans egen person.

Johnny er en ålreit fyr, men rimelig uinteressant: Selv om smerten hans virker ekte, fremstår han som en langt grunnere skikkelse enn Bill Murrays fortapte filmstjerne i det beslektede Coppola-gjennombruddet «Lost in Translation». Reisen hans er kortere og berører mindre.

Uttrykksfullt
Samtidig er Coppola fremdeles en mester i å holde skuespillerne sine i et lavmælt, lakonisk lynne og likevel la dem finne en fabelaktig uttrykksfullhet innenfor sin egne strenge ramme. «Somewhere» er full av vakre, tause bilder av Dorff og Fanning mens de oppdager hvor godt de liker å være sammen.

Også fotograferingen vitner om stor fingerspitzgefühl: Så mye av det vi ser i «Somewhere» er dyrt og eksklusivt, men badet i et flommende Los Angeles-solskinn som også røper at det ikke er helt nytt. Bilene og leketøyene har utlevd sin korte adspredelsesfunksjon, og gir ingen glede lenger. Det sies at det stormer på toppen. Det «Somewhere» får frem, på sitt rolige vis, er at problemet snarere er at det er vindstille.