Lavmælt nybygg

STOCKHOLM (Dagbladet): Lydhør lokalisering og ingen høylytt egenmarkering har tydeligvis vært ledetråd for Rafael Moneo i hans arkitektoniske utforming av det nye Moderna Museet i Stockholm, som ble åpnet i går.

Dermed kommer spanjolens prosjekt på Skeppsholmen til å stå som den rake motpol til fjorårets internasjonale museumssensasjon - USA-arkitekten Frank Gehrys spektakulære futurisme for Bilbao - Guggenheim i Moneos hjemland.

Mens Gehry skulle skape et framtidsoptimismens landemerke for en postindustriell forfallsregion, måtte Moneo tilpasse sin moderne museumsmaskin til en tradisjonsrik arkitektonisk silhuett som siden 1500-tallet har vært en sentral del av den svenske hovedstadens byprofil. Ingen kunne heller forestille seg at det sto en arkitekt fra Middelhavsregionen bak det seirende forslaget, som Moneo vant fram med i konkurranse med 215 andre utkast. Madrileneren fikk sågar høre at han var den «mest svenske» i sitt arkitektoniske uttrykk.

Grått ble rødt

Moneo har skutt seg inn i fjellgrunnen for å samstemme det 20 000 kvadratmeter store bygget med omgivelsene, og hans egen plan var å spille sammen betongveggene med bergets grå nyanser. Politikere av forskjellig farge ville helst se museet i oker, som den gamle bebyggelsen, mens arkitektens alternativ ble dagens jordrøde toner, som utvilsomt harmonerer med omgivelsene. Fra politisk hold ble det også tommelen ned for forslaget om forurensende bronsetak, men skiftet til sink har på ingen måte endret egenarten på byggets rad av pyramideformer som topper de mange utstillingssalene.

Pyramidene toppes av såkalte lanterniner , og det er gjennom dette grepet at Moneo tydeligst setter sin signatur på museet. Utad lyser de lik lanterner i kveldsmørket, og fungerer innvendig som sjakter for dagslyset til utstillingssalene. Nå er neppe februardis det beste utgangspunktet for å vurdere effekten av dette overlyset, men kombinasjonen av kunstig belysning og dagslys virket problematisk på presseåpningen. Riktignok vil Moneo skape rom som gir ro, men enkelte saler var så dunkle at de fikk altfor mye preg av kunstkatedral med tung sakral stemning.

Arkitekturmuseet

Entreen er imidlertid like uhøytidelig som i det gamle Eksersishuset, som Moneo har integrert i det nye komplekset som fabelaktig utstillingssal for Moderna Museets søsterinstitusjon - Arkitekturmuseet. I kombinasjon med Moneos funkishvite tilbygg vil byggekunstens senter komme ut av en nærmest anonym tilværelse, og det hører jo naturlig sammen med billedkunsten. Satsingen er også et signal om en mer bevisst holdning til det arkitektoniske miljøet fra den svenske statens side.

Moneo har laget en felles ankomst for de to museene, og fra kunstdelens lange korridor når man de enkelte saler uten å måtte passere alle andre rom. Bjørkepanel og golv i eik kan virke eksklusivt, men det harde treunderlaget tåler det meste - som nå med minimalisten Carl Andrés skulptur av stålplater og en ny installasjon av Mario Merz. De enkle benkene gir velsignet hvile underveis, og etter kunsten kan man innta kafeteriaen og vegetere over en fantastisk utsikt mot Djurgården. Rafael Moneo åpner blikket for både by og billedkunst.