NORGESAKTUELLE: Om snaue to måneder gjester briljante Wilco atter hovedstaden. Da med solide «Schmilco» friskt i minnet. Foto: Promo.
NORGESAKTUELLE: Om snaue to måneder gjester briljante Wilco atter hovedstaden. Da med solide «Schmilco» friskt i minnet. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Wilco - «Schmilco»

Lavmælte Wilco-låter for late høstdager

Altcountryhelter med beina på bordet.

ALBUM: Wilcos seneste slagplan er «skuldertrekk og ødeleggelse».

Schmilco

Wilco

4 1 6
Plateselskap:

Anti-

«En bevisst uambisiøs og henslengt affære»
Se alle anmeldelser

På tampen av det briljante altcountryorkesterets tiende fullengder finner man «Shrug & Destroy», hvis finurlige tittel peker seg ut som et slags manifest for musikken de lager om dagen.

I likhet med frontmann Jeff Tweedys solodebut «Sukirae» og fjorårets overraskelsesutgivelse «Star Wars», er også «Schmilco» en bevisst uambisiøs og henslengt affære; nærmere slackerrockens rufsete ånd enn den velproduserte, men vindskeive papparocken som var deres domene gjennom 00-tallet.

Er du typen som alltid har ment at Wilco er verdens kjedeligste band, er dette bensin på bålet.

For resten av oss – vi som synes evnen til å få selv det mest alminnelige til å fremstå forbløffende er deres store styrke – er det imidlertid mye fint å fråtse i ved «Schmilco».

Første gang jeg hørte albumbeste «If I Ever Was A Child», passerte den som en forglemmelig bris. Ved gjentatte lytt åpenbarer den seg imidlertid som en beskjeden juvel, mildt melankolsk på samme måte som en skjønn høstdag.

Det samme kan også sies om de resterende høydepunktene her: «We Aren’t the World (Safety Girl)» og «Cry All Day», i tillegg til nevnte «Shrug and Destroy».

Selv om begge skivene har beina godt plassert på bordet, er «Schmilco» slående lavmælt satt opp mot den skranglete forgjengeren. Av den grunn minner den om Yo La Tengo, et annet septembervennlig band som stadig balanserer mellom det fascinerende og det kjedsommelige.

Man slipper ikke unna at «Schmilco» oftere enn ønskelig tenderer mot sistnevnte.

Særlig albumets bugnende midtstykke byr på få overraskelser, og underbygger dermed en mistanke – som også meldte seg under årets Norwegian Wood (ja, terningkastet var nok noe generøst) – om at Jeff Tweedy er i ferd med å bli litt vel bekymringsløs.

Man kaller ikke et album for «Schmilco» uten grunn.