FUGL FUNKIS: LCD Soundsystem har gjenoppstått fra de døde. «American Dream» er god, men ikke helt nødvendig, skriver vår anmelder. Foto: Emma Swann.
FUGL FUNKIS: LCD Soundsystem har gjenoppstått fra de døde. «American Dream» er god, men ikke helt nødvendig, skriver vår anmelder. Foto: Emma Swann.Vis mer

Anmeldelse: LCD Soundsystem – «American Dream»

LCD Soundsystem på autopilot er bedre enn veldig mye

Gjenforente dansepunkere.

ALBUM: James Murphy er en sann renessansemann. Det skyldes ikke bare at han innså at fremtiden ligger i dansemusikken, men også hvordan hans kunstnerskap er bestemt postmodernistisk.

American Dream

LCD Soundsystem

4 1 6
Plateselskap:

Columbia

«Om ikke «American Dream» er et stort album, er det i hvert fall et fint bevis på spillegleden som oppstår når gamle bandkamerater omsider møtes igjen.»
Se alle anmeldelser

Med LCD Soundsystem – et av de beste bandene som 2000-tallet har hostet opp – la han nemlig ideen om den geniale skaperen fullstendig død, og bygde heller opp musikken rundt et nettverk av referanser, som et slags musikkhistorisk frankensteinmonster. Der mesterverket «Sound of Silver» (2007) innledes med et fremtredende Kraftwerk-sample, ville ikke «All I Want» – høydepunktet fra «This Is Happening» (2010), deres forrige album – eksistert uten Bowies «Heroes».

«American Dream» er LCD Soundsystems første livstegn etter de kastet seg selv i grava i 2012, som dokumentert i den fine konsertfilmen «Shut Up and Play the Hits». Om man skal være streng (det er tross alt jobben min), så er det usikkert hvor nødvendig denne utgivelsen egentlig er. Det virker i hvert fall ikke som Murphy har veldig mye nytt å melde om vår forvirrende informasjonsalder.

Tittelsporet byr riktignok på et gripende bilde av en skikkelse som tar syre i et fåfengt forsøk på å distansere seg fra småborgerskapet. Det er nok seg selv Murphy ser i speilet: en intelligent, men tafatt hipster – for glad i det gode liv til å orke å gjennomføre revolusjonen. Det understrekes med det søvndyssende sistesporet «Black Screen».

Om ikke «American Dream» er noe stort album, er det i hvert fall et fint bevis på spillegleden som gjerne oppstår når gamle bandkamerater omsider møtes igjen. Den beste låten på skiva – «Change Yr Mind», som peker mot Brian Enos utenomjordisk funky «No One Receiving» – bobler nemlig over av overskudd. Den flotte mutantdiskoen «Other Voices» har mange av de samme kvalitetene. Når Murphy roper «Tell ‘em Nancy!» og lar sidemannen ta over roret, kjennes det som man befinner seg i øvingslokalet sammen med hele bøtteballetten.

Man kan på en annen side få følelsen av Murphys referanselek har begynt å få en sirkulær kvalitet. «Call the Police» er eksempelvis god, men minner mistenkelig mye om et par låter man allerede kjenner fra bandet. Selv om LCD Soundsystem på autopilot er bedre enn veldig mye annet, illustrerer de sterkeste stundene på albumet at «American Dream» kunne vært så mye mer.

Hvis Murphy hadde orket, da.