Läckberg blåser bort

Ikke helt vellykket lukket rom-mysterium.

KORTROMAN: Camilla Läckbergs nye kortkrim er ikke helt vellykket. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSEN
KORTROMAN: Camilla Läckbergs nye kortkrim er ikke helt vellykket. Foto: KRISTIAN RIDDER-NIELSENVis mer

|||ANMELDELSE: Camilla Läckberg trenger knapt noen presentasjon, med sine vanvittig høye salgstall har hun forlengst bevist at hun er en av Skandinavias mest populære krimforfattere, helt der oppe i toppsjiktet med Jo Nesbø, Liza Marklund og Anne Holt.

De sju romanene med handlingen lagt til Fjällbacka – rett sør for Strömstad – har truffet blink med sin blanding av spenning, bygdemiljø og hverdagstrivialiteter.

Slektstreff «Snøstorm og mandelduft» - som kom på svensk for fire år siden – hører ikke til i den vanlige Fjällbacka-kanonen, selv om den foregår på øya Valö, rett utenfor. Det er en lang novelle på 150 sider, og verken Erica Falk eller Patrik Hedström er med i handlingen.

Det er derimot Martin Molin, også han kjent fra politistasjonen i Tanumshede, han skal være med kjæresten sin på slektstreff en helg like før jul. Men den søkkrike familien Liljecrona, anført av urgamle Ruben, hører helt klart til i kategorien «dysfunksjonell».

Cyanid Sønnene Harald og Gustav, med sine koner og voksne barn, er helt avhengige av Rubens milliarder, og de får sjokk når han under middagen avslører at han har strøket alle sammen fra testamentet sitt.

De blir ikke mindre sjokkerte når han like etter faller om og dør. Og det dufter mandel rundt ham, konstaterer Molin, et klart tegn på cyanidforgiftning.

Läckberg blåser bort

«Snøstorm og mandelduft» er bygd over lukket rom-lesten, den lille øya de er på blir isolert av en voldsom storm, og all telefonforbindelse brytes.

Med andre ord har ikke nykommeren Martin Molin noen mulighet til å komme i kontakt med sine mer erfarne kolleger på fastlandet, og han er nødt til å gjennomføre alle avhør på egen hånd.

Endimensjonal Det blir ikke noen stor opplevelse for krimelskere, dessverre, til det blir settingen litt for anstrengt, personene litt for endimensjonale, replikkene litt for tilgjorte.

Men avslutningen er av klasse, selv om den er lånt fra en av krimlitteraturens store klassikere.