Le Corbeau

Whisky, sigg og mild skuffelse.

CD: Dersom Le Corbeaus andre skive hadde vært lydsporet til en film (en tankeeksperiment som ikke er så søkt hvis man dømmer ut ifra presseskrivets Goblin- og David Lynch-sammenlikninger) hadde nok musikken vært bedre enn filmen. Plata formelig oser av en type skittent, friksjonsfylt og romantisert mørke som man slipper unna med i ren lyd, men som ville bikket over i pretensjon om man hadde gjort det på kinolerretet. Nå er det derimot ikke filmmusikk Øystein Sandsdalen, Serena Maneesh-gitarist og primus motor i Le Corbeau, har laget. Og med det i tankene, bikker visse av platas åtte, stort sett instrumentale spor over i det langdryge. Der ett bakfullt droneparti triumferer, blir et regntungt riff litt lengre enn det er velkomment. Og selv om «Evening Chill...» ikke bryter de usagte løftene fjorårets EP ga, blir de heller ikke helt innfridd.