BIEBER-HYSTERI:  «Den tilsynelatende galskapen kan si mer om ungdommens livssituasjon enn ungdommen selv. I hvert fall hvis de intense følelsene vedvarer år etter år», skriver artikkelforfatteren. Foto: Tobias Hase / AFP / NTB Scanpix
BIEBER-HYSTERI: «Den tilsynelatende galskapen kan si mer om ungdommens livssituasjon enn ungdommen selv. I hvert fall hvis de intense følelsene vedvarer år etter år», skriver artikkelforfatteren. Foto: Tobias Hase / AFP / NTB ScanpixVis mer

Le ikke av fan-hysteri

Smerten jeg opplevde som en forelskelse i mitt idol, kom fra et helt annet sted.

Jeg forstår dem så utrolig godt, jentene som skriker etter Justin Bieber, som trosser mor og far, lar skole være skole, og setter alle kluter til for å få et glimt av sin helt de få timene han befinner seg i byen vår. Slik kjendiser ofte framstilles, ser vi at de lever i en perfekt og lykkelig verden. Ikke rart at tenåringer som sliter vil være en del av den. Det de søker er håp.

For min egen del var det en av gutta i Backstreet Boys som ble den store helten på siste halvdel av 90-tallet. Jeg brukte mesteparten av ungdomsskolen og videregående til å drømme meg bort om Ham. Han som skulle komme og redde meg, Han som var svaret på alt. Hvis jeg bare hadde blitt sammen med Ham, eller i det minste fått møte Ham, tenkte jeg, så ville alt blitt bra. Men samtidig gjorde det så ufattelig vondt. Og det ga seg aldri.

I ettertid forstår jeg at smerten som fulgte med denne avstandsforelskelsen var totalt ute av proporsjoner. Det jeg også har skjønt som voksen, er at smerten jeg opplevde som en forelskelse i mitt idol, kom fra et helt annet sted. Jeg hadde opplevd noe som satte dype spor. Som barn fikk jeg dessverre aldri hjelpen jeg trengte til å bearbeide eller forstå dette. I tenåra kom min emosjonelle skade til uttrykk gjennom den voldsomme sorgen jeg følte i min ulykkelige kjendisforelskelse.

Jeg hadde nok likt Backstreet Boys uansett. De er jo et av de største boybandene i min samtid, de var populære blant flere av mine venninner og gutta kan synge. Det er den emosjonelle intensiteten som mest sannsynlig hadde vært en god del mildere dersom jeg hadde hatt en bekymringsfri oppvekst.

Vi lever i et samfunn hvor overgrep, vold og mobbing fortsatt er temaer vi er opplært til å tie stille om. Tabu setter gaffateip på mange munner, og risper lammende skam inn i friske sjeler. De reelle traumene forblir dermed i mørket.

Jeg ga meg selv en ramme for å forstå min smerte; en ramme som en ungdom kan forstå. Ved å se det ødelagte i meg selv i lys av en ulykkelig forelskelse ble følelsene mulige å uttrykke. I tillegg ga jeg meg selv et ørlite håp: Om jeg bare kunne møte min utkårede, så ville alt bli bra. Håpet gjorde det mulig å holde ut dagene - orke å gå på skolen en dag til, orke å eksistere en time til. Likevel tror jeg at mitt håpløse håp om å bli kjæreste med en superstjerne reflekterte umuligheten av å løse mitt problem; jeg kunne ikke bli kvitt smerten. Når jenter sier de vil kutte seg eller får selvmordstanker dersom de ikke får treffe Justin Bieber, så er det ikke nødvendigvis Bieber i seg selv det dreier seg om. Men i deres verden er det han som representerer håpet.

HÅPET:  I deres verden er det Bieber som representerer håpet», skriver artikkelforfatteren. Her er popstjernen Justin Bieber i aksjon på scenen under konserten utenfor Operaen i Oslo i fjor. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
HÅPET: I deres verden er det Bieber som representerer håpet», skriver artikkelforfatteren. Her er popstjernen Justin Bieber i aksjon på scenen under konserten utenfor Operaen i Oslo i fjor. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix Vis mer

Barn og unge har behov for å føle tilhørighet. Fanskaren har et utrolig samhold og fellesskap seg imellom. Samholdet er viktig for mange som kanskje faller utenfor sosialt på skolen eller på andre arenaer. Selv har jeg mange venner som jeg har blitt kjent med på grunn av mine idoler. Barn og unge trenger også muligheten til å drømme seg bort. Kjendiser er folk som har lykkes, folk som tør å bryte normene. I et stadig mer materialistisk og prestasjonspreget samfunn, gir kjendissvermeriet rom for en flukt fra hverdagen. I denne perfekte fantasiverdenen er man selv også alltid lykkelig, perfekt og hel. Det er ikke så rart at en tar til seg det som synges i «smørsangene» og derved føler seg sett når man trenger noe å tro på.

Jeg beholdt fascinasjonen for min helt, og også den gjennomgripende smerten som fulgte med, til langt opp i tjueåra. Hvorfor gjorde en kjendisforelskelse, som burde ha vært flyktig, fortsatt så ufattelig vondt som voksen? Jeg er snart 30, og smerten har skiftet karakter. Det var to avgjørende ting i livet mitt som skjedde innenfor en ramme på omtrent ett år: Jeg traff en mann i det virkelige liv som var riktig for meg, og jeg begynte å bearbeide traumet fra barndommen. Jeg fikk profesjonell hjelp og har de siste åra fått utvidet selvinnsikten betraktelig. Jeg forstår endelig hvor smerten kom fra, og den kan plasseres riktig.

Så, kjære forelder, omsorgsperson eller bekjent, dersom du himler med øynene over en ungdom som er totalt oppslukt av en tilsynelatende tullete idolforelskelse, kanskje du heller skal spørre hvordan vedkommende EGENTLIG har det. Forstå at avstandsforelskelsen HAR en viktig funksjon. Kanskje viktigere enn du tror.

Følg oss på Twitter