«Lear» med ny vri

Yngve Sundvor regisserer «Lear» som japanskinspirert og moderne tragedie.

Den Nationale Scene

BERGEN (Dagbladet): Lear i et japansk no-teater-inspirert lykkeland. Lear på rettkantete hvite puter plassert på scenegulvet som et stort puslespill. Lear som drives inn i galskapen og overtar Narrens oransje lekestruts.

Det er definitivt en annerledes Shakespeare Yngve Sundvor har regissert på Småscenen på DNS. Historien handler fremdeles om Kong Lear som vil dele sitt rike mellom sine tre døtre, men som støter ut den yngste, Cordelia (Ingrid Bergstrøm), når hun ikke vil hykle for ham. Seinere forrådes han av de to andre når de har fått godset og gullet.

Sundvor har satt opp «Lear» som en ekspressiv, hvitpatinert og moderne tragedie. Han bruker både språklig bombastiske og scenisk minimalistiske virkemidler.

Sundvor lar til slutt Lears erkjennelse av at menneskelig modenhet oppnås gjennom lidelse og at følgene av den gode vilje nødvendigvis ikke er de gode resultatene, bli en erkjennelse for oss alle.

Ensemblet spiller godt. Fra de entrer scenen med stive, japanske Kurosawa-smil til de dingler i hvert sitt kammer mot slutten. Bjørn Sundquists Lear står solid plantet på scenen, fra godtroende til gal.

Kjersti Elviks narr har fått ny, spennende utforming. Narrens milde gullkorn om mennesket framstår med bibelsk sannhetskraft.

Dette er for så vidt krevende teater, med tragedie forstått på en annen måte og med enkelte langtekkelige strekk.

Men det er samtidig Shakespeare i et nytt og bevisst formspråk, en Lear for vår tid, en tid som kanskje ikke vet om han skal ses som en tragisk eller en komisk figur.

Even Børsums scenografi er utsøkt, han markerer seg nå for alvor som en av våre fremste scenografer.