Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff.Vis mer

Striden om Oslo-skolen:

Ledelsen for Oslo-skolene vil ikke la forskere som er uenige med dem, snakke ut

Det er urovekkende.

Kommentar

Det er sjelden politikere etter et seminar må sende en unnskyldning til personen som sto på podiet. Men det skjedde i fjor høst, da professor Bård Kuvaas ved BI skulle holde et kurs i tillitsbasert ledelse for deltagere fra Oslo Kommune. Til stede var også flere direktører ved Utdanningsetaten i Oslo. Den siste uken har det blitt kjent at disse direktørene fra begynnelsen av seminaret avbrøt og ropte til Kuvaas da han skulle fortelle om forskningen sin. Etter hva Dagbladet erfarer fikk ikke Kuvaas snakke mer enn i noen få minutter før nye avbrytelser kom fra salen, der Utdanningsetatens representanter høylydt innvendte at det som ble sagt, ikke var relevant for dem, smalt tunge arkbunker i bordet og satte ironiske hermetegn rundt Kuvaas’ professortittel.

Seminaret ble kortere enn det var ment å være, og Kuvaas skal ikke ha fått presentert det stoffet han hadde forberedt. Professoren sier til Utdanningsnytt at han ble «sjokkert og satt ut», og aldri har opplevd noe lignende. I etterkant fikk han en skriftlig beklagelse fra byråd Tone Tellevik Dahl og byrådssekretær Halvard Hølleland fra Arbeiderpartiet.

Det har herjet retoriske og politiske orkaner i Oslo-skolen i mange år. Skolene har blitt drevet ut fra en sterk tro på målstyring, der omhyggelig ettersyn med skoler og lærere og hyppig testing av elevene har vært brukt for å sikre at progresjonen gjennom skolen skjer etter en fastsatt marsjtakt. Dette har vært drevet frem av Utdanningsetaten selv like mye som av det borgerlige byrådet som hadde makten frem til 2015. Like sterkt som Utdanningsetaten og leder Astrid Søgnen har trodd på målstyringen, har motstanderne vært forbitret på den, og debatten har vært hard og fastlåst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men den som graver skyttergraver, når naturlig nok stadig nye bunnivåer. Det er det Utdanningsetaten gjør når de ikke en gang vil lytte til forskning som peker på gode resultater av andre ledelsesmetoder enn hva de selv har lagt opp til, det vil si en tilnærming som anbefaler øverste ledelse å gi dem de har umiddelbart under seg, større individuell frihet, snarere enn å underlegge dem strikt kontroll. Byrådet som har sittet med makten i Oslo de siste to årene har lagt opp til at det under dem skal skje en dreining mot mer tillitsbasert styring.

Krangelen i fjor høst er en trefning i en større og mer langvarig idékamp. De som har uttalt seg offentlig om slaget i seminarrommet, er ikke forferdede lam, de er tunge stemmer som ønsker seg en annen slags skole enn hva direktørene i Utdanningsetaten gjør, noe alle som var til stede nok var klar over.

Debatten om hva som er den beste måten å lede skolene på, er basert på en skvær uenighet der alle perspektiver og undersøkelser og bør frem og opp på bordet. Det er ikke vanskelig å forstå beveggrunnene bak deler av målstyringen, der tanken er at nitide undersøkelser og rapporter kan føre til at man fanger opp skolebarn som ikke henger med på undervisningen, eller gjøre det mindre avgjørende om elevene har flaks eller uflaks med lærere. Men det er minst like lett å forstå de kritiske stemmene mot Oslo-skolen, som trekker frem at den som skaper sterke insentiver for å dokumentere fremgangen på sin skole og i sitt klasserom, også kan skape skoler som vrir skuldrene av ledd for å kunne legge frem slik dokumentasjon.

Nyhetssakene om elever som trener på nasjonale prøver, om rektorer som belønnes når elevene gjør det godt på prøvene og om lærere som opplever at lojalitetskravene blir pinefullt harde har sørget for at et videre publikum med jevne mellomrom er blitt minnet om hva som kan skje når det å score høyt på en skala blir forførende, og dermed for førende.

Etter hva Dagbladet erfarer ga Utdanningsetatens representanter på møtet uttrykk for at de følte seg angrepet uten at Oslo-skolen var blitt nevnt, og begynte å forsvare seg mens Kuvaas snakket om erfaringene sine fra andre institusjoner. Denne opptredenen kan minne om hvordan Søgnen tidligere har bedyret at hun selv ikke er omstridt og at prosjekter som Utdanningsetatens elevevaluering av lærere har vært vellykkede, når stridighetene har vært åpenbare og konsekvensene av evalueringen omdiskutert. Uenigheten om hva som er god skoleledelse er naturlig. Tendensen til å bagatellisere motstanden eller ikke en gang erkjenne den, er svært betenkelig.

Noe av det viktigste en skoleelev lærer, er å være åpen for mange forskjellige former for kunnskap og innsikt. Nå ser det ut som om etaten som har ansvaret for dem, i iveren etter å skjerpe skolebarna, er i ferd med å sløve seg selv.