Ledelseskrisen i NRK

NRK har vært inne i en meget turbulent fase det siste året, som foreløpig kulminerte med styrelederens avgang. Institusjonen er inne i en ledelseskrise, som i verste fall kan få meget alvorlige konsekvenser. Først og fremst gjelder dette jakten på ny kringkastingssjef, der både styret og hodejegerfirmaet har mislyktes kapitalt. Årsaken til det synes å ligge i at man har feilspesifisert kravene til den som skal fylle stillingen og ikke lagt nok vekt på betydningen av toppledererfaring og samfunnsrelatert kompetanse.

Da det sittende styret ble oppnevnt for et halvt år siden, skrev en samlet presse at man nå for første gang var begynt å tenke kompetanse når det gjaldt styret. Kulturminister Ellen Horn uttalte med dårlig skjult stolthet til mediene at det nye styret var «upolitisk» og «uten politisk tilhørighet». Samtidig fortalte utnevnelsene at de man så på som mest kompetent til å sitte i NRK-styret, med ett eneste unntak var bosatt langs aksen mellom Asker og Oslo vest. Dette var også noe nytt i en institusjon der man tidligere har lagt vekt på å ha flere landsdeler representert av hensyn til NRKs nasjonale legitimitet.

Journalistene tok feil da de i historieløs flokkformasjon skrev at man for første gang hadde lagt vekt på faglig kompetanse ved valget av styremedlemmer. Jeg satt selv i NRKs styre da omdannelsen til aksjeselskap skjedde (1994- 1998), og har all grunn til å tro at grunnlaget for oppnevnelsen var min faglige kompetanse som professor i bedriftsøkonomi og ledelse ved NHH, samt erfaring som styreformann i en dagsavis. I det samme styret satt en forlagsdirektør, en høyesterettsadvokat med forretningsjuss som spesialitet, en universitetsdirektør med meget bred kultur- og mediefaglig kompetanse, en styreleder i en riksdekkende avis, en kunstner med lang ledererfaring, samt tre meget dyktige representanter for de ansatte. Styret statsråd Åse Kleveland hadde utnevnt, var med andre ord utpreget tverrfaglig sammensatt av høyt kompetente mennesker, formodentlig ut fra en korrekt oppfatning av at en samfunnsinstitusjon og bedrift som NRK trenger nettopp dette. At styremedlemmene også representerte bredde gjennom ulike partipolitiske nettverk og forskjellig geografisk tilhørighet, var knapt heller noen ulempe.

Så kom sentrumskameratene og Anne Enger Lahnstein som utmerket seg ved å kaste størstedelen av dette styret for å gå tilbake til tradisjonen med et rent partipolitisk utnevnt styre. Hun ble etterfulgt av Ellen Horn som utnevnte et styre med liten bredde i kompetansen. Nå var det kremmernes og bedriftsøkonomenes tur, og mangel på politisk kompetanse ble framhevet som et stort fortrinn. I ettertid er dette et kroneksempel på hvor galt det kan gå når man ikke prioriterer tverrfaglighet i et slikt kollegium høyt nok. Dette vet vi nå fordi offentligheten har fått tilgang til informasjon om hvordan styret har tenkt og gått fram når det gjelder å finne ny sjef. Kravene har åpenbart vært begrenset til økonomisk kompetanse. Dette er skremmende i forhold til en institusjon som NRK, som har en svært framskutt rolle i det offentlige Norge. At noen i det hele tatt er i stand til å tenke den tanke at personer med regnskapsfaglig bakgrunn fra en stabsfunksjon er de rette til å fylle en slik posisjon, er vanskelig å fatte. Samtidig er det klart at statsråden indirekte gjennom sin snevre styreutnevnelse selv har beredt grunnen for de pinligheter som har oppstått.

For de som kjenner NRK, er det åpenbart at sjefsstolen må fylles med en person som har mange ulike kvalifikasjoner. Den aller viktigste er evnen til å kunne sikre institusjonens legitimitet i det norske samfunnet, sammen med kapasiteten til å stake ut en kurs i et meget komplisert teknologisk landskap med mange aggressive aktører. Så vet vi også at omstilling må til for at budsjettene skal holdes. Å omstille NRK krever imidlertid ikke primært fremragende bedriftsøkonomisk kompetanse, men ferdigheter i å håndtere sterke fagforeninger, dyktige ledere og krevende ansatte. Uten et nært samarbeid med disse, vil ethvert forsøk på omstilling strande og organisasjonens framtid komme i fare.

Det meste tyder på at det nåværende styret bestemte seg for å utelukke personer med politisk erfaring i sin søken etter ny kringkastingssjef. Alle vil være enige i at det ville vært lite klokt bare å lete etter en politiker til å fylle rollen. På den annen side kan det ikke være slik at politisk erfaring i seg selv er diskvalifiserende, slik Horn antydet da styret ble utnevnt i sommer. Det er jo nettopp en kombinasjon av slik erfaring, mediepolitisk innsikt, kulturpolitisk teft, strategisk overblikk, samarbeidsegenskaper og handlekraft som kjennetegner den ideelle kandidat. De fleste som kjenner NRK innenfra, vil være enig om at det nettopp er slike egenskaper som har kjennetegnet Einar Førde som sjef. Samtidig er det klart at de økonomiske problemene som har oppstått, må løses raskt. Men den viktigste kompetansen i den sammenheng er ikke evnen til å lese et regnskap, foreta økonomiske kalkyler eller å forstå finansmarkedene. Det sentrale er å kunne mobilisere de menneskelige ressursene i bedriften til å gå inn i den nødvendige omstilling, noe som krever stor personlig autoritet og handlekraft. Det rent tekniske budsjettarbeidet kan skjøttes utmerket av dyktige linjeledere og stabsledere med økonomi som arbeidsfelt.

Det er å håpe at statsråd Ellen Horn nå tenker gjennom styresammensetningen på nytt med tanke på den samlede kompetanse som bør finnes der. Og at hun dropper det å være «upolitisk» som en kvalifikasjon i seg selv. NRK trenger styremedlemmer som har en bred samfunnskontakt og som er oppegående i forhold til de politiske prosesser institusjonen må være eksponert for. De bør også ha et minimum av innsikt i mediepolitikk og ikke minst i hvordan mediene håndteres rent praktisk. Den samme betraktning bør også det nye styret legge til grunn når de skal lete opp og velge ut ny kringkastingssjef. Her kan det bare minnes om at det finnes mange personer i Norge som kombinerer bedriftsøkonomisk innsikt, erfaring med å lede større organisasjoner, mediekontakt og samfunnspolitisk erfaring. En del av dem har faktisk også vært statsråder, uten at dette kan være en diskvalifikasjon for en så viktig stilling. Tvert imot. Profesjonalitet omfatter ikke bare økonomibakgrunn, men en lang rekke andre kompetanser som er vel så viktige for en institusjon som NRK.

Det finnes mye ledelsesforskning som viser betydningen av at både bedriftsstyrer, ledelsesteam og prosjektgrupper er bredt sammensatt. Dersom deltakerne stort sett har samme bakgrunn, er sannsynligheten for at gale beslutninger tas, mye større enn med bredde i sammensetningen. Å sette sammen et NRK-styre med en stor dominans av forretningskyndige, politisk konservative personer bosatt i Oslo- Asker-beltet er derfor ikke spesielt moderne, slik Ellen Horn lot til å tro da hun kunngjorde styreutnevnelsen i sommer. Det er tvert om i strid med den praksis som avanserte virksomheter i lengre tid har hatt, der mangfold bevisst tilstrebes for å øke kvaliteten på avgjørelsene. Å få dette til også i NRKs styre er en hovedutfordring, fordi institusjonen opererer i en svært komplisert verden der dyptgripende endringer skjer over natta og der det er økende konkurranse om de mest kompetente medarbeiderne.