BEKLAGER: Sp-leder Liv Signe Navarsete (t.h) gir en uforbeholden unnskyldning til Senterungdommens leder Sandra Borch etter utskjellingen på Dyrøy på en pressekonferanse tirsdag.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix
BEKLAGER: Sp-leder Liv Signe Navarsete (t.h) gir en uforbeholden unnskyldning til Senterungdommens leder Sandra Borch etter utskjellingen på Dyrøy på en pressekonferanse tirsdag.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpixVis mer

Leder under angrep

En suveren leder blir sjelden angrepet. En angrepet leder er ofte svekket i utgangspunktet, skriver Stein Aabø.

Man kan ikke se striden om Sp-leder Liv Signe Navarsetes lynne og lederstil uavhengig av at det pågår en maktkamp innad i partiet mellom ulike fløyer. Etter en snau ukes storm må vi kunne oppsummere følgende: Liv Signe Navarsete er en stri sogning som ikke legger bånd på seg når det indre trykket kommer over et visst punkt. Det er, kan hende, en dårlig lederstil, men det er en av mange egenskaper som mange ledere har. Det krever mye av undersåtter å si fra om slikt. Normalt vil en leder ha en maktposisjon som gjør det mulig å undertrykke opprør. Særlig vil en valgt leder ha det. Derfor er det relativt få som sier fra. Og når de unntaksvis gjør det, kaller vi dem ofte «varslere», som på mange måter har en positiv klang. Det er modig å være varsler. Fordi det er risikabelt. Varsleren risikerer ofte sitt eget skinn for en bedre sak.

Noen forutsetninger må være til stede for at noen gjør det. Det er lettere å gjøre opprør mot en allerede svekket leder. Og en leder som ikke har sluttete rekker bak seg er en svekket leder. Sp-lederen har i lang tid måtte tåle spekulasjoner om når andre skal overta etter henne. I lang tid har Ola Borten Moe blitt lansert som partiets framtidige leder. Da Marit Arnstad ble utnevnt til statsråd og gjorde comeback i politikken, ble også hun i mediene framholdt som en mulig og ønsket leder. Spekulasjoner om arverekkefølgen vil alltid komme til uttrykk i mediene, men ikke uten at det mumles kraftig internt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er forståelig at slikt tærer på en såret og lettantennelig natur og at det derfor skvulper over fra tid til annen. Men selv om det er forståelig, er det ikke akseptabelt å skjelle ut en ungdomsleder i mange andres påhør. Derfor var det klokt av Navarsete å legge seg flat og komme med en uforbeholden unnskyldning overfor Senterungdommens leder Sandra Borch.

Men en klok retrett er ikke alltid nok. Særlig ikke når misnøyen med den valgte lederen kommer til overflaten. Da løftes lokket av en sydende kjele. Motsetningene skjerpes, fløyer dannes, maktkampen er i gang. Ofte ender slikt med kortere eller lengre prosesser som ender med lederens avgang. Det kan skje på en verdig måte. For eksempel hvis partilederen varsler sin avgang og gir partiet anledning til å finne den beste etterfølger. Partilederen takkes da av på landsmøtet. Det blir fred og forsoning. Bitterheten undertrykkes til den avgåtte leders biografi kommer. Den nye lederen hylles. Det er orden i rekkene.

Men det kan også skje på en uskjønn måte. Da blir det beskt. Så beskt at både parti, partileder, utfordrere og tillitsvalgte på mange nivåer blør. Den uskjønne varianten får mest mediedekning. Det ligger både i partiers og mediers natur.

Vi vet ikke utfallet av det som skjer i Senterpartiet nå. Navarsete nølte da hun ble spurt om hun tar gjenvalg som leder. Dermed har hun selv åpnet for sin egen avgang. Det er i seg selv en svekkelse. Mye oppmerksomhet vil da kretse rundt hvem som skal bli hennes etterfølger. De to omtalte kandidatene Ola Borten Moe og Marit Arnstad peker seg ut. De representerer i manges øyne to ulike fløyer. Bak hver av dem fylker det seg tillitsvalgte og velgere med ulike ønsker og interesser. Ingen er i tvil om at Borten Moe lar seg velge til partileder dersom han blir spurt. Marit Arnstad har i vage vendinger sagt at hun ikke vil og ikke egner seg som leder. Det skal ikke være noen direkte motsetninger mellom dem. Men Arnstad forbindes klart med Anne Enger Lahnsteins og Johan J.Jakobsens venstredreining av partiet på 1990-tallet. Borten Moe blir ofte assosiert med partiets høyrefløy som like gjerne kan samarbeide til høyre som til venstre i politikken. Sandra Borch er hans fremste støttespiller. Det er det som gnager Navarsete.

Like ille for henne må det være å føle at kritikken mot hennes lederstil er berettiget. Det gjentas i kommentarer, det framheves av hennes kritikere og det blir heller ikke underslått av hennes allierte. Hun har selv innrømmet det, etter press. Lederstilen og temperamentet er hennes såreste punkt. Det kan betraktes isolert. Slik sett kan det minne om Valla-saken. Hennes lederstil var stridstemaet. Men under overflaten var det også en strid mellom ulike fløyer i LO og Ap.

Følg oss på Twitter

En vedvarende lederstrid kan være ødeleggende for et parti som ligger farlig nær sperregrensen. Men Senterpartiet er blant floraens uutryddelige vekster. Det representerer en klar og særegen nisje i politikken, som har så mange tilhengere, at partiet nok vil klare seg, også i storm og kuling. Det, og det faktum at hennes farligste utfordrer heller ikke er en samlende lederskikkelse, er trolig Navarsetes beste kort. Hun må ikke bort for å berge partiet. En ny leder vil neppe styrke velgeroppslutningen nevneverdig.

Hvis stormen blåser over nå, er Navarsete berget til neste landsmøte. Men før den tid må hun nok ha gjort det tydelig at hun ikke tar gjenvalg. Ellers fyker igjen lokket av kjelen.

Følg oss på Twitter