SOLOTERROR: Ved å begå terrorhandlinger lykkes soloterroristene endelig i å bli del av noe større, samtidig som de sørger for at navnet deres ikke blir glemt, skriver John Færseth. Bildet viser Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej Bouhlels bevis på at han hadde oppholdstillatelse i Frankrike.
 Foto: AFP / NTB Scanpix<div><br></div>
SOLOTERROR: Ved å begå terrorhandlinger lykkes soloterroristene endelig i å bli del av noe større, samtidig som de sørger for at navnet deres ikke blir glemt, skriver John Færseth. Bildet viser Nice-terroristen Mohamed Lahouaiej Bouhlels bevis på at han hadde oppholdstillatelse i Frankrike. Foto: AFP / NTB Scanpix

Vis mer

Lederløs motstand – terror som franchise

Lederløs motstand gjør at terrorgrupper kan nøye seg med å oppfordre til voldshandlinger og ta æren for dem etterpå.

Meninger

Som med skytedramaet i Orlando for en måned siden har tragedien i Nice utløst diskusjon om det skal betraktes som en terroraksjon i regi av Den islamske staten (IS), eller som handlingen til en psykisk forvirret «ensom ulv» som best kan sammenliknes med skoleskytinger. Og for en del - men langt fra alle - ser det ut til å være slik at de to tolkningene gjensidig utelukker hverandre.

FORFATTER: John Færseth.
FORFATTER: John Færseth. Vis mer

På den ene siden har folk som kjente gjerningsmannen beskrevet ham som lite religiøs, og som en som knapt satte føttene i moskeen. Foreløpig etterforskning har tegnet et bilde av en psykisk ustabil småkriminell med rusproblemer, som kort tid før ble kastet ut av kona. I likhet med Omar Mateen, som i juni skjøt og drepte 49 mennesker i en homseklubb i Florida, ser han ut til å ha vært usikker på sin egen seksualitet.

På den andre siden var IS raskt ute og tok ansvar for handlingen. I et kommunike ble gjerningsmannen omtalt som en «kriger» som hadde fulgt oppfordringen om å gå til motangrep mot alle land som bekjempet Den islamske staten.

Mens terroren i Nice - hvis det nå er snakk om dette - langt fra er ferdig etterforsket, er det mulig at vi kan komme forbi begge tolkningene dersom vi ser det som uttrykk for det som gjerne omtales som «lederløs motstand», som siden 1990-tallet har vært en voksende trend innenfor denne typen voldshandlinger.

Selve begrepet «lederløs motstand» ble opprinnelig skapt på 1970-tallet av den amerikanske nynazisten Joseph Tommasi, og ble seinere popularisert av Ku Klux Klan-lederen Louis Beam. Som mange andre på amerikansk ytre høyre mente Tommasi og Beam at det nåværende regimet i Washington var en fiende av den hvite rasen som måtte styrtes med alle midler. Samtidig så de det som urealistisk å bygge en massebevegelse som kunne utfordre dette nedenfra. Inspirert av 70-tallets venstreradikale bygeriljaer og en manual utviklet av CIA-offiserer på 50-tallet kom Tommasi og Beam til at den beste måten å bekjempe systemet på var gjennom vold, begått av enkeltpersoner eller små grupper som var uten kontakt med hverandre og, som det framgår av navnet, uten noen sentral ledelse.

Det er mange fordeler med denne typen organisasjon, eller mangelen på sådan. Man slipper å holde møter som kan overvåkes eller infiltreres av politiet eller å organisere forsendelser av våpen, utstyr eller penger som kan plukkes opp av etterretningstjenester. Etter at aksjonen er et faktum - eller eventuelt avverget - finnes det ingen kommandolinje som kan nøstes opp. Alt dette er velegnet i ei tid da flere ressurser brukes på antiterrorarbeid. Som bonus fører en «vellykket» aksjon til store overskrifter i media som kan fungere som inspirasjon for nye soloterrorister.

Det er derfor ikke underlig at lederløs motstand som metode har blitt plukket opp av en rekke miljøer. Blant dem som har latt seg inspirere finner vi både den norske terroristen Anders Behring Breivik, abortmotstanderen Eric Rudolph som detonerte ei bombe i OL-parken i Atlanta i 1996 og en lang rekke bombemakere og skyttere fra ytterkantene av det amerikanske Hvit makt- og grunnlovsfundamentalistiske miljøet. Utenfor høyreekstreme miljøer har den blitt plukket opp av ekstreme dyrevernere og - ser det ut til - jihadister. Et eksempel er al-Qaida-ideologen Abu Musab al-Suri, som i 2005 oppfordret tilhengere til å fokusere på jihad i sine egne land framfor å forsøke å ta kontroll over landområder.

Tilsvarende har Abu Muhammad al-Adnani al-Shami, offisiell talsmann for IS, oppfordret til angrep på innbyggere i land som er i krig med den islamske staten, nå sist i mai i år da han oppfordret alle til å gjøre ramadan til en katastrofemåned overalt for ikke-troende.

Soloterrorisme ser ut til å appellere til en bestemt mennesketype. Som regel dreier det seg om menn, ofte med sosiale problemer og et vanskelig forhold til kvinner. Ved å begå terrorhandlinger lykkes de endelig i å bli del av noe større, samtidig som de sørger for at navnet deres ikke blir glemt. For muslimer som ikke tidligere har følt at de klarer å leve i samsvar med religionen sin, slik tilfellet ser ut til å ha vært for gjerningsmennene i Nice og Orlando, gjør terroren også at de for en stakket stund kan framstå som gode muslimer i sitt eget hode.

Nettet har i stor grad tilrettelagt for en ny type radikalisering. Man trenger ikke lenger å delta i møter eller lese trykte pamfletter for å ta til seg ideologier, det er mer enn nok med et nettsøk. Vil man ty til vold er framgangsmåtene lett tilgjengelig for potensielle terrorister uten at man trenger å reise på treningsleir i Syria eller Afghanistan. Det finnes også en rekke terrormanualer på nettet - siden 2010 har for eksempel magasinet Inspire, som sies å være tilknyttet al-Qaida, kommet med oppfordringer og oppskrifter på brannstiftelse, bombeangrep og - ubehagelig nok - hvordan man skal kjøre en lastebil inn i en folkemengde.

Lederløs motstand gjør at terrorgrupper ikke lenger trenger å fungere som medlemsorganisasjoner men som franchise. Hvem som helst kan handle i «gruppens» navn, og i stedet for å organisere angrep, kan man nøye seg med å oppfordre til det og ta æren etterpå. Foreløpig siste eksempel er en ung mann som skadet 20 personer på et tog i Tyskland før han selv ble drept av politiet.

For samfunnet rundt skaper den lederløse motstanden en rekke vanskeligheter, ikke bare i forhold til å bekjempe terror men i forhold til hvordan man skal definere den. For eksempel blir det vanskelig å skille skarpt mellom ensom ulv og organisert terror, eller å avgjøre om en handling overhodet kvalifiserer som terrorisme i klassisk forstand.

Er det for eksempel terror om handlingen utvilsomt er politisk motivert, selv om gjerningsmannen er psykisk ustabil? Motsatt, betyr dette at gjerningsmannen må være hundre prosent stabil - eller ideologisk konsistent - for at det skal kvalifisere som terrorisme? Alt dette er utfordringer vi antakelig stadig oftere vil måtte ta stilling til.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.