LIKHETSTREKK: Robert Wieckiewicz er knakende god i hovedrollen i «Walesa - håpets mann».
LIKHETSTREKK: Robert Wieckiewicz er knakende god i hovedrollen i «Walesa - håpets mann».Vis mer

Lederskikkelsen

En karismatisk herre med bart viser at han kan bære både film og fagbevegelse i «Walesa - håpets mann»

FILM: To filmer laget av polakker i 80-åra har norsk premiere denne uka. Begge regissørene er markante skikkelser i filmhistorien, men Andrzej Wajda (f. 1926) regnes i tillegg som polsk films «grand old man». Han laget sine «cinematek-filmer» på 50-tallet, med «Aske og diamanter» som den mest kjente, men har hatt en rik produksjon og er fire ganger blitt Oscar-nominert for beste utenlandske film.

Wajda har også laget to filmer om Solidaritet og mottok gullpalmen i Cannes for «Jernmannen» (1981), en film der Lech Walesa spilte seg selv i en mindre rolle. «Walesa - håpets mann» er en slags oppfølger til disse to, en film Wajda bare «måtte» lage, slik Walesa mente han «måtte» ta lederrollen i Solidaritet.

Folk lytter
Filmen går inn i Walesas livshistorie i 1970. Han jobber som elektriker på skipsverftet i Gdansk når det bryter ut opptøyer, blir tatt inn til forhør, men slipper straff fordi politisjefen via telefon husker at «en kar med bart» prøvde å stoppe de voldelige protestene. Gjennom 70-åra blir fagforeningsmannen Walesa gradvis en kjent skikkelse, han får sparken et par ganger, men har rukket å få seks barn med sin Danuta når det virkelige bråket starter i 1980.

Filmen er på mange måter en standard «biopic», der vi følger vår helt på hans vei mot «berømmelsen», mens kollegene sier «han er en stor taler, folket lytter til ham» og myndighetene plager ham dag og natt.

Rikt materiale
 Rammehistorien er også lite original, der selveste Oriana Fallaci (Maria Rosaria Omaggio) dukker opp i den enkle leiligheten utpå 80-tallet for å intervjue ham og tenke tilbake. Allerede i starten kommer den knakende gode Robert Wieckiewicz til sin rett når han kjederøyker om kapp med Fallaci og sier at de begge er diktatoriske og pompøse, så hvorfor ikke tone det hele litt ned.

Wajda får mye historisk drama ut av sitt lave budsjett og styrker det dokumentariske preget ved å lime skuespillerne sømløst inn i arkivmateriale ved passende anledninger. Samtidig vil jeg nok mene at stoffet og personlighetene hadde kommet mer til sin rett i en tre-fire ganger så lang TV-serie.