Ledighet gir god tid til mørke tanker

JEG VAR I ET SELSKAP

her om dagen. Det uunngåelige spørsmålet «hva driver du med, da?» dukket raskt opp. «Jeg er arbeidsledig og har vært det i over ett år» avføder taushet og pinlig stemning i det gode selskap. Derfor begynte vertinnen febrilsk å fortelle om den lille lærerjobben jeg har. Jeg skal reddes fra de andre gjestenes umiddelbare plassering av meg som ynkverdig og utenfor den sosiale standen vi alle inndeles i.

Lavere arbeidsledighet er jobb nummer én, sier politikere i alle kanaler. Våre folkevalgte slåss om alle de gode løsningene de har på problemet. Det meste dreier seg om økonomiske virkemidler. Om renten og kronekursen, bygging av veier og gasskraftverk, etableringsvirksomhet og midlertidige ansettelser i næringslivet.

Hva har dette å gi meg som er arbeidsledig akademiker? Jeg er ikke utdannet til å bygge gasskraftverk! Debattene blir politiske gjengangere om bedre veier eller bedre skoler, og lyder som nok en diskusjon om statsbudsjettet.

Så er det kanskje tauet inn en arbeidsledig som et «case» i TV-debatten. Og når hun slipper til og sier at hun ikke kan flytte fordi pappaen til barnet hennes bor i Oslo, og at hun er pedagog og ikke hjemmepleier, og at hun ikke orker gå ut mellom ni og fire fordi det synes så godt at hun er «laus» igjen - da tenker jeg at reaksjonene hos politikere er som i selskapet; det blir en litt pinlig taushet. Noen forsøker seg med et trøstens ord om at utsiktene ser bedre ut for pedagoger, men det grunnleggende i det den arbeidsledige prøver å formidle blir liggende som en våt klut i debatten.

LA MEG DERFOR

gi en beskrivelse av hva som skjer - eller kan skje - med et menneske som går langtidsledig. I begynnelsen kan ledigheten være litt deilig, jeg innrømmer det. En uventet ferie. Man får ryddet litt i skapene og hentet ungene tidligere. Sett en utstilling, lest en bok, gått en tur i skogen.

Men man legger seg tom, og etter hvert ekspanderer dette tomrommet inne i en selv. I begynnelsen tenker man også at man har tid og en gyllen mulighet til å skaffe seg den jobben man ønsker seg. At man kan oppgradere sin kompetanse, lese den siste faglitteraturen, kanskje ta et kurs. Og at dette berømte nettverket det skrives så mye om, og som man har opparbeidet seg gjennom flere år i arbeidslivet vil komme til nytte. Men det er bare ikke sånn ting fungerer. For nettverket har ingen jobb på lager, drømmejobben går til en som er yngre enn deg, og kurs kan du ikke ta uten å miste dagpenger. Og det har du bare ikke råd til.

Dette med dagpenger er også en del av skammen som langsomt sniker seg inn etter som ukene og månedene går. De pengene er ikke mine. Jeg har ikke tjent dem selv. Andre betaler for meg. Så om man unner seg et moderne plagg man strengt tatt ikke trenger, så kommer skylden og skammen settende straks bankkortet er dratt.

ETTERHVERT KAN

kan ledigheten utvikle seg til et alvorlig psykologisk problem. Selvtilliten brytes sakte ned. De gode tingene man kunne bruke tiden sin på - som trening, kulturelle aktiviteter og omsorgsarbeid treneres av ens indre kritiker. Man har ikke lenger rett de til gode opplevelsene. Selvstraff blir isteden metoden. Man holder konstant dommedag over seg selv.

Om man røyker økes forbruket - livet er jo likevel en eneste lang røykepause. Noen tyr til bedøvelse som alkohol, piller eller kvalmende formiddagsprogrammer på TV. Ørkesløse byturer med for høyt pengeforbruk er en annen variant. Noen sperrer seg selv inne i hjemmet. Noen jogger daglig, men man kan ikke løpe fra seg selv. Den uventete fridagen blir et fengsel.

AT FLERE

går inn i depresjoner, angst og søvnforstyrrelser er ikke rart. Energien sløves, hjernen bedøves, kropp og sjel går inn i en egen uvirkelig modus. Energien man besitter som menneske har ingen fokus. Man tørker støv i et mørke midt på dagen. Man spinner på samme sted. Arbeidsdelingen i hjemmet blir selvsagt også skeiv. Man trasker jo bare rundt hjemme, og tar det som en selvsagt plikt å gjøre det meste av husarbeidet. Parforholdet, samspillet og den seksuelle dynamikken blir ofte lidende under dette.

Mennesker speiler seg selv i andre, men hjemme alene speiler man seg kun i seg selv. Det skal et uvanlig selvdisiplinert eller skapende menneske til for hver eneste morgen å forme sin nye dag.

Hvem skal jeg stå opp for? Hvem skal jeg pynte meg for? Hvem trenger meg? Det er ingen arbeidsmessige rutiner å hvile seg i. Listen over dagens gjøremål må hver dag skrives av en selv. Og alle disse timene man har for seg selv der man gnager på sin egen utilstrekkelighet. Det blir så altfor mye tid til de mørke tankene.

At man tilhører en generasjon som ikke har hatt andre problemer enn seg selv og sin egen psyke gjør ikke saken bedre. Det å bli sett, dekking av egne behov og selvbekreftelse er selve meningen med livet. Derfor blir fallhøyden for dem med høyere utdannelse så voldsom, og selvbebreidelsen enda sterkere. De andre klarte det jo? Hva er i veien med meg? Hvorfor strekker jeg ikke til? Hvorfor satser ingen på meg?

DET SNAKKES

også om «fin» arbeidsledighet, de som ikke søker jobber som tilsvarer deres utdannelse og ambisjonsnivå. Men har man tatt en lang utdannelse og investert mange år og mye penger på dette, vil man ha et sterkt behov for å nyttiggjøre seg denne kunnskapen. Det handler om å bruke seg selv. Det er en feilslutning å tro at et menneske blir friskt og helt av å påta seg en jobb det ikke vil ha. I vårt samfunn måles identitet og suksess mye gjennom hvilken jobb vi har.

Feilansetteleser gir flere sykemeldinger og ny ledighet i lengden. Dessuten vil ingen arbeidsgiver ansette overkvalifisert personale, nettopp fordi de vet at dette fører til mistrivsel. Ønsker de en sekretær ansetter de ikke en leder.

SÅ LENGE JEG

har vært arbeidsledig har ingen fra Aetat kontaktet meg. Ingen kurs eller oppfølging kommet. Ingen lege spurt hvordan jeg har det. Ingen psykologisk hjelp er blitt tilbudt. Det er helt opp til en selv hvordan man takler langtidsledigheten. Til slutt gir man stille opp og søker heller ingen jobber. Gradvis taper man seg selv, sitt initiativ og sin egenverd. Det offentlige samfunnet blir fremmed. Man har ikke lenger en plass i fellesskapet, og ingen bryr seg.

Jeg synes derfor det er underlig at ingen politikere snakker om de psykologiske slagsidene langtidsledighet kan få når arbeidsledigheten er deres «jobb nummer én»! Er det også verre å være arbeidsledig i Norge enn i andre land? Er den sosiale stigmatiseringen større?

Kjør en ny debatt der renteutvikling, kronekurs og oljepenger får fri. Snakk om de menneskelige konsekvensene av ledigheten. Våg å diskutere noe så upolitisk som følelser. I den andre enden er det jo også et stort samfunnsøkonomisk problem at så mange ressurssterke mennesker knekker sammen og råtner på rot.