Legeetikkens dilemmaer

En rekke fagfolk gikk for langt i sine uttalelser om Anders Behring Breivik i forbindelse med 22. juli-rettssaken.

FJERNDIAGNOSE: «Det er forskjell på å stille seg kritisk til en diagnose ut fra metodebruk og det å fremme en alternativ diagnose», skriver Hytten og Markestad fra Rådet for legeetikk. Bildet er fra rettssakens andre dag. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
FJERNDIAGNOSE: «Det er forskjell på å stille seg kritisk til en diagnose ut fra metodebruk og det å fremme en alternativ diagnose», skriver Hytten og Markestad fra Rådet for legeetikk. Bildet er fra rettssakens andre dag. Foto: Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Psykiatere har spilt en hovedrolle i rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det som har stått i fokus før og under rettssaken, har vært spørsmålet om gjerningsmannens tilregnelighet. De første sakkyndige konkluderte med at gjerningsmannen led av paranoid schizofreni og dermed var utilregnelig. Rapporten ble raskt tilgjengelig for offentligheten og møtte betydelig kritikk av blant annet metode for observasjonen, mangelfull drøfting av alternativ fortolkning og manglende blikk for gjerningsmannens politiske kontekst. Kritikken førte til at retten besluttet ny judisiell observasjon. Det var et sentralt kriterium i oppnevnelsen av nye sakkyndige at de skulle være uavhengig av hverandre og ikke ha uttalt seg om saken på forhånd.

Under rettssaken ble det ført mange sakkyndige vitner som i varierende grad også diagnostiserte og uttalte seg om gjerningsmannens tilregnelighet. Før og under rettssaken var psykiatere og psykologer aktive i offentligheten med å kommentere gjerningsmannens psykiske helse - til dels med forslag til eksplisitte diagnoser. Enkelte kollegers deltakelse i saken har vært profesjonsetisk problematisk.

Vi vil her belyse noen av de vanskelige profesjonsetiske spørsmålene - særlig rundt habilitet, lesing og uttalelse om gjerningsmannen ut fra taushetsbelagt materiale, fjerndiagnostisering og taushetsplikt. Legeforeningen har vedtatt et omfattende etisk regelverk for sine medlemmer, og det er grunn til å diskutere legenes roller i lys av disse.

Etiske regler for leger sier at «En lege skal ikke avgi en legeerklæring dersom han/hun er i tvil om sin habilitet.»

I terrorsaken har særlig habiliteten til Husby og rettspsykiatrisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjon vært diskutert. Mange fagfolk og deriblant Husby, uttalte seg om Breivik kort tid etter terrorhandlingene. Han fikk Breiviks mor innlagt på avdelingen han var leder for rett etter 22. juli - noe retten ikke fikk vite før en måned etter at han var oppnevnt som sakkyndig. Melle (leder i rettspsykiatrisk gruppe) - som skulle kvalitetssikre rapportene, hadde arbeidet tett sammen med Husby tidligere og vært venn av ham. Sørheim var fra 2006-2010 henholdsvis leder og nestleder i rettspsykiatrisk gruppe og hadde dermed arbeidet nært sammen med flere av medlemmene som skulle kvalitetssikre henne.

Aktørene har selv vurdert sin habilitet som god, og Husby fikk også sin habilitet vurdert juridisk da det ble kjent at han hadde gjerningsmannens mor innlagt på sin avdeling. Etter Rådet for legeetikks mening er den legeetiske habilitetsvurderingen strengere enn den juridiske. Dersom det kan sås tvil om habilitet, vil troverdigheten kunne svekkes. Det kan hende at kritikken av den første rapporten ville ha vært mildere og at den rettsmedisinske kommisjonens bedømmelse av de to rapportene ville ha vært vektet på en annen måte hvis de aktuelle aktørene hadde vurdert sin habilitet annerledes.

Da den første rapporten ble offentlig kjent, ble det et etiske dilemma for leger og psykologer å velge mellom å respektere taushetsbelagt materiale og å bidra med sin fagkunnskap fag til å opplyse en svært viktig sak. Den enkelte leges skjønn førte til at noen valgte å delta i diskusjonen mens andre lot være å lese rapporten.

Etter Rådets mening er det forståelig at også fagfolk leste rapporten og valgte å delta i den offentlige samtalen. Fagfolk var spesielt meningsberettigede, og det å overlate debattarenaen til andre, ville etterlate store mangler i den kritikken som kom.

I Etiske regler for leger står det at «En lege bør etter sine forutsetninger medvirke til at allmennheten og myndigheter får saklig informasjon om medisinske spørsmål...». Etter Rådets mening bidro flere fagfolk til saklig informasjon, for eksempel om retningslinjer for tilregnelighetsvurdering, metode for psykiatrisk undersøkelse, kriteriene for ulike diagnoser og betydningen av kritisk holdning til egne vurderinger. I en offentlig diskusjon er det viktig at aktørenes intensjon er en best mulig opplysning av saken. Konflikten mellom respekt for taushetsbelagt materiale og det å bidra til opplysning kan bare løses ved skjønn i den enkelte situasjon.

Rådet mener imidlertid at en rekke fagfolk gikk for langt i sine uttalelser. Det knyttet seg spesielt til å stille alternative diagnoser uten selv å ha undersøkt gjerningsmannen. Det er forskjell på å stille seg kritisk til en diagnose ut fra metodebruk og det å fremme en alternativ diagnose. Kravet til saklighet er spesielt viktig i en sak der de kritiserte ikke har mulighet for å delta i diskusjonen.

Kollegers deltakelse i offentligheten bidro til at det ble oppnevnt to nye rettspsykiatere. Derved ble tilregnelighetsspørsmålet bedre opplyst, og retten fikk et bedre grunnlag for sin beslutning. Denne konsekvensen legitimerer etter Rådets mening legers deltakelse i diskusjonen i tillegg til at legene bidro til en nødvendig debatt om rettspsykiatrien.

Etiske regler for leger har en streng paragraf om taushetsplikt: «En lege skal bevare taushet og vise diskresjon overfor det hun/han får vite som lege. Den etiske plikt til taushet og diskresjon kan være mer omfattende enn den lovgitte. Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller lov».

Det er liten tvil om at det skjedde flere brudd på taushetsplikten fra flere aktører. Særlig kritikkverdig var det at leger som hadde hatt gjerningsmannen i behandling eller til observasjon som barn eller etter pågripelsen, ga informasjon til media om forhold knyttet til hans mentale helse.

Leger og psykologer som har uttalt seg i denne saken, har vært behandlere, rådgivere, sakkyndige, ekspertkommentatorer og synsere. De mange utspillene har vært en påminnelse om at leger må tenke gjennom hvilken rolle de har og eventuelt ikke vil ha, og er bevisste på hva de uttaler seg om og på hvilket grunnlag de gjør det.

Følg oss på Twitter