Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Legemidler som dreper

Mange av verdens største legemiddelbedrifter bruker det afrikanske kontinentet som søppelplass. En svært lønnsom søppelplass.

Akkurat denne morgenen våkner jeg med hodepine. Det hender iblant. Kanskje skjærer jeg tenner og biter kjevene sammen når jeg sover. Jeg har spurt Eva flere ganger, men hun har aldri merket noe. Altså står jeg opp og tar en hodepinetablett. Det gjør jeg ganske ofte, selv på dager uten hodepine. Acetylsalisylsyren i tabletten er bra for hjertet. Er man i min alder, skal man behandle hjertet med det største alvor.

MEN DET ER IKKE HJERTET

mitt jeg tenker på når jeg står der ved oppvaskbenken og ser tabletten løse seg opp i vannglasset. Jeg tenker på den verdensomspennende legemiddelindustriens framferd i den fattige verden, særlig på det afrikanske kontinentet.

For noen år siden skrev John le Carré «Den evige gartner». Nå leser jeg i den svenske tabloidavisa Aftonbladet for 5. mai en artikkel der Annika Forsberg Langa beskriver hvordan mange av verdens største legemiddelbedrifter bruker det afrikanske kontinentet som søppelplass. Men en svært lønnsom søppelplass.

JEG HAR SELV SETT

elendigheten i både Zambia og Mosambik. På markedsplassene eller i veikryssene ligger tabletter i fillete forpakninger på en planke, eller direkte på gata. Så selges medisinen, med eller uten eske, av unge gutter som stiller diagnosen som om de var velkvalifiserte leger. Hos disse selgerne har jeg sett forpakninger med hodepinetabletter - samme slag som jeg selv tar denne morgenen - som er merket siste forbruksdag ti år tilbake i tid.

Jeg har sett mennesker som kjøper Selokne-tabletter, som er et legemiddel mot høyt blodtrykk. Men her påstår man at tablettene er effektive midler mot diaré! Det makabre, absurde og kriminelle i en slik atferd er innlysende. Gateselgerne som gambler har naturligvis sitt ansvar, selv om Brechts ord er sanne: «Brødet kommer først, siden moralen.»

Men det er framfor alt legemiddelindustrien som bærer ansvaret - industrien som kvitter seg med sine gamle medikamenter på et marked der mangelen på medisiner er enorm, der kontrollen i de svake statsstrukturene nesten er fraværende og der den allmenne krisen innen helsevesenet er enorm. Så hvorfor ikke tjene noen ekstra kroner når man kan?

FORSKJELLEN ER

selvsagt ikke stor fra den virksomheten de store tobakksmonopolene driver: I takt med mindre røyking i for eksempel Europa, gjør man massive reklamekampanjer i Afrika for å øke markedet der. Likevel er det noe utålelig kynisk ved at foreldede esker med sovemidler havner på svartebørsen i Afrika og der kanskje framstilles som diarélindrende medikamenter. Det er liksom ingen grenser for all denne gjerrigheten og kynismen. Annika Forsberg Langa forteller i sin artikkel om kvinner i et afrikansk land som ble blinde fordi de spiste medisiner som var beregnet på dyr. Men for den gjerrige er lønnsomheten like god om det er mennesket eller hesten som hoster.

Jeg har en mosambikisk venn. Han studerer medisin. For noen år siden gikk vi til markedet i Maputo. På avstand betraktet vi kommersen på gatehjørnet der medikamenter ble solgt i løsvekt. Etter vårt besøk sa han opprørt at mange av de fattige menneskene som kjøpte én eller to eller fem tabletter som angivelig skulle kurere malaria, snart skulle være mer enn syke, fordi tablettene ikke inneholdt klorokinin, men var beregnet på langtidsbehandling av tunge depresjoner!

I USA får firmaer som donerer medisiner på ideelt grunnlag store skattelettelser. Det kan være fristende å betrakte dette som bare positivt og bra. Men når det siden viser seg at det som doneres er utgått på dato eller til og med framstår som den rene absurditet - slankemidler til halvsultne mennesker i Mosambik - så vendes bildet fra lys til mørke. Vi ser hvordan det afrikanske kontinentet og menneskene der blir betraktet som levende døde av en legemiddelindustri som slåss om markedsandeler. Hvilken rolle spiller det om de får tabletter mot diabetes når de lider av tuberkulose? Hele dette gigantiske spillet med menneskeverdet har vært aller tydeligst når det gjelder hiv-medisinene. Bare etter en lang og hard kamp mot legemiddelindustrien ble prisene presset ned.

Kanskje er det slik at den vestlige verdens syn på fattige mennesker framstår aller mest tydelig og sant i dette bildet av legemiddelindustrien?

Mennesker i Afrika har egentlig ingen framtid. Den er allerede forbi. Hvilken rolle spiller det da om vi gir dem medisiner som er virkningsløse, eller til og med livsfarlige?

TABLETTEN I VANNGLASSET

har løst seg opp. Jeg drikker, og vet at hodepinen er borte om femten minutter. Samtidig undres jeg på hvor mange barn som i dag dør helt unødvendig i et afrikansk land på grunn av mangel på medisin, eller feil medisin. Jeg tenker at ufornuften råder i denne verden - fordi vi allerede i dag kan hindre at mennesker dør av malaria. Legemidlene fins, men vi velger å ikke gjøre noe med dette. Rettere sagt: Legemiddelindustrien velger for oss. Hvilken mening er det i å markedsføre livsviktige medikamenter til mennesker som ikke har penger? Fy faen.

VERDEN SER SLIK UT.

Min hodepine er betydelig mer lønnsom, og dermed mer viktig, enn et barn som har malaria og kanskje dør i noen av Maputos elendige slumområder.

FARLIGE MEDISINER: Gateselgeren Adja med en balje full av legemidler som skal selges i Abidjan på Elfenbeinskysten.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media