Legendarisk øyeblikk

CD: DENNE INNSPILLINGEN har vært legendarisk lenge, og sendes nå ut på Testament: Kirsten Flagstad og

Wilhelm Furwängler i tospann på konsert i Londons

Royal Albert Hall, foran det den gang nye og skinnende Philharmonia Orchestra, skapt av EMIs legendariske produsent Walter Legge. Året er 1950, nærmere bestemt

22. mai, og på plakaten står en verdenspremiere, Richard Strauss «Vier letzte Lieder».

Komponisten hadde allerede vært død i nesten et år, men ønsket om Flagstad i verdenspremieren var Strauss’ eget og uttrykkelige. Flagstad for sin del valgte seg sin favorittdirigent til oppdraget, legendariske Wilhelm Furtwängler.

I lys av det fruktbare samarbeidet de to imellom var det også naturlig at resten av konserten var viet Wagner. Plate- utgivelsen har med forspillet til «Tristan og Isolde» samt Liebestod, og et rikt utdrag fra «Götterdämmerung».

OG DET ER HISTORISK SUS over denne utgivelsen, ikke bare i helt konkret forstand fordi det er et eldre opptak.

Framfor alt hører vi Flagstads store format folde seg ut. Datidas praksis med en litt glidende intonasjon nedenfra, sjenerer en liten stund i Strauss, også fordi disse fire siste sangene finnes i så mange store, nyere innspillinger.

Men det er også et estetisk sug over å høre hva som var den første offentlige framføringen av noe av det fineste Strauss skapte, for ikke å snakke om når Furtwängler og Flagstad tar oss med videre, inn i Wagners verden, og attpåtil noen av høydepunktene i den. Der har de ikke sin make senere heller, der Furtwänglers heftige puls får musikkens ebbe og flo til å vibrere av energi. Men han mister aldri evnen til å bygge opp de store, nesten svimlende spennene. Og over det hele troner Flagstads sopran, vi formelig hører hvorfor hun har rykte som en av de aller største Wagner-sopranene gjennom tidene.

FORMATET ER ANNERLEDES når Magdalena Kozená vier seg de store Händel-ariene, i samspill med det venetianske barokkorkestret under ledelse av Andrea Marcon.

Hun er en vidunderlig sanger, også fordi hun har maktet å bevare den egenartede klangen i stemmen som hun er alene om. Den får Händels musikk til å juble, men også til å dvele ved sin klage, noe Marcon følger opp på eksemplarisk vis. Spilt og sunget på denne måten, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor Händels operamusikk fortsatt er på stigende kurs i verdens musikkliv.

Ny muskk-spesialistene i strykekvartetten Cikada er ute med en bunke ny norsk musikk igjen. Det må være et privilegium for et komponistmiljø å disponere over så gode utøvere.

Men det er ikke sikkert at de har best av alltid å strekke seg i enerom. Både i Cecilie Ores og Emil Bernhardts verk utforskes materialet ufortrødent, men uten at det er lett å fornemme noe estetisk poeng i resultatet. Kan vi snakke om en mild form for autisme?

Problemet er ikke fremmed for de to andre komponistene på plata, heller. Men Eivind Buene har i hvert fall konturene av noe gestisk utfarende i den komplekse musikken sin, og David Bratlie strekker også noen lengre spenn, som bærer.