ET TRAGISK DØDSFALL: Papirutgaven av ukeavisen The Village Voice er nedlagt etter 62 år. Foto: AFP / NTB Scanpix
ET TRAGISK DØDSFALL: Papirutgaven av ukeavisen The Village Voice er nedlagt etter 62 år. Foto: AFP / NTB ScanpixVis mer

The Village Voice

Legendarisk ukeavis blir borte

En epoke er over: The Village Voice legger ned papirutgaven.

Kommentar

Slik er verden blitt. Aviser som var identitetsmarkører, som var toneangivende i visse kretser, eksisterer bare som skygger av seg selv. De gjenværende online-utgavene har stort sett bare tittelen felles med originalen. Dett var dett.

Særlig trist er det for nostalgiske newyorkere – og mange av oss wannabes – at The Village Voice på papir er historie. Og FOR en historie! The Voice var pioneren i mediesjangeren som i USA kalles «alt-weeklies», alternative ukeaviser. Enhver storby i USA har hatt sin egen variant. De er eller var sterkt lokalpregede, kulturorienterte med hovedvekt på musikk, sosialt liberale og politisk progressive. Men The Voice var noe helt for seg selv. Den fikk nedslag langt utenfor New York; selv i Norge fantes det folk som fikk den i posten hver uke.

Det er for tidlig å skrive nekrologen. Den nåværende eieren, Peter Barbey, kjøpte avisen i 2015 med et uttalt håp om å finne en forretningsmodell som gjør den uavhengig av rike velgjørere. En stor porsjon idealisme hos bidragsyterne tør likevel være nødvendig i dag. Men anegalleriet er imponerende; skribenter, fotografer og tegnere i The Voice er i fornemt selskap.

The Voice ble startet i 1955 av blant andre Norman Mailer. Han hadde tjent penger på utgivelsen av «De nakne og de døde» (1948) og spyttet 10000 dollar i aviskassa for å holde den flytende. Han bidro også med en fast spalte, «Quickly: A Column for Slow Readers», der målsettingen var «å bli aktivt mislikt hver uke». Det klarte han; spalten avfødte til og med en parodi signert Normal Failure.

Ifølge kritikere var ikke disse spaltene «Mailers beste arbeider; de var kanskje hans verste, men de var viktige». Han omdøpte spalten til «The Hip and the Square» og her utviklet han datidas hipster-filosofi som han omtalte som «amerikansk eksistensialisme».

Andre som satte sitt preg på The Voice fra et tidlig stadium var tegneren Jules Feiffer og forfattere som James Baldwin, Ezra Pound, Henry Miller og Lester Bangs. Seinere kom Nat Hentoff, Ken Auletta, James Wolcott og Colson Whitehead, for bare å nevne noen. Avisen hadde kulturelle muskler og ambisjoner. Den innførte den ettertraktede teaterprisen «Obies» for off-Broadway-produksjoner.

Som mange amerikanske aviser har The Voice ridd en økonomisk berg-og-dal-bane. Etter en første periode som tapsprosjekt, handlet det om å tjene penger. I 1967 var The Voice USAs største ukeavis med et opplag høyere enn 95 prosent av amerikanske dagsaviser. To tredeler av en typisk 80-siders avis var annonser. Særlig var kontaktannonsene godt lesestoff. Men avisen hadde en restriktiv linje mot det den definerte som sexannonser.

For mange ble det derfor ironisk å se Norman Mailers sønn, John Buffalo Mailer, i spissen for en demonstrasjon utenfor The Voices lokaler i 2012. Det handlet om at Village Voice Inc., som utgiverselskapet da het, også sto bak nettstedet Backpage.com, som formidlet kjøp og salg av sextjester. På redaksjonell plass avslørte The Voice bakmennene i New Yorks prostitusjonmiljø, mens eierselskapet tjente penger på virksomheten. En slik dobbeltmoral er ikke ukjent i medievirkeligheten – heller ikke i Norge.

I 1996 ble The Voice gratisavis etter å ha overlevd flere grådige eiere av typen Rupert Murdoch. Trist. Men vi drøyer med nekrologen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook