Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Legende med soul

Jamie Foxx glitrer i et noe ufokusert portrett av Ray Charles.

FILM: At Ray Charles (1930- 2004) var en nyskapende musikalsk begavelse etterlater Taylor Hackfords biografiske film «Ray» ingen tvil om. Det er musikeren og musikken som ytes størst rettferdighet her; historien om mennesket Ray Charles Robinson blir mer fragmentarisk.

Filmen følger ham gjennom to tiår, fra han inntar klubbscenen i Seattle like etter krigen til han kjemper seg ut av sin heroinavhengighet mot slutten av 1960-tallet.

Kronologien brytes opp av flashbacks til barndommen i Sørstatene.Her introduseres traumene - skyldfølelsen etter at han som femåring er vitne til at lillebroren drukner i en vaskebalje og blindheten som forårsakes av grønn stær et par år seinere - som skal prege ham resten av livet.

Unikt øre

Ray Charles var født i Georgia og ble fradømt retten til å opptre i Georgia på livstid da han på 1960-tallet nektet å spille for et rasesegregert publikum. Først på slutten av 70-tallet ble «dommen» opphevet, og klassikeren «Georgia on My Mind», som han hadde gjort legendarisk, ble utnevnt til delstatens offisielle sang til ære for ham.

I Hackfords versjon av Ray Charles-biografien mer enn antydes en tett sammenheng mellom barndomstraumene og heroinmisbruket.Drukningsscenen kommer tilbake som hallusinasjon under gjentatte «bad trips», og på slutten av filmen bikker det dessverre over mot det kvasipsykologiserende og sentimentale. Det som derimot er underspilt er hans opptrening av høreevnen, hans evne til å skille lyder og klanger så presist at han klarte å orientere seg uten stokk eller førerhund hele livet. Morens formaning om at han aldri måtte la noen behandle ham som vanfør ble et mantra i hans karriere.

Portrettlikhet

Jamie Foxx personifiserer Ray Charles\' karakteristiske skikkelse og kroppsspråk med en portrettlikhet som er nifst god.Når han setter seg foran pianoet, smiler og legger hodet på skakke foran mikrofonen, er han Ray Charles. Foxx er allerede belønnet med en Golden Globe for tolkningen, og flere trofeer skal det nok bli i inneværende prissesong.

Selv om Ray Charles var en viktig premissleverandør for Taylor Hackfords film, er det ingen glansbildeversjon av musikeren som framstår. Dop og damer, overdoser og utroskap, arrestasjoner og barn utenfor ekteskap hører med i portrettet av legenden. Det virker som om regissøren ikke helt har bestemt fokus; innimellom blir scenene for oppramsende og tilfeldige.

Når musikken får stå i fokus, er filmen mer interessant. Ray Charles\' utvikling fra Nat King Cole-imitator til artistlegende med egen, umiskjennelig sound beskrives i detalj; likeledes det nesten sensasjonelle grepet i datida å kombinere gudelig gospel og satanisk blues. Jamie Foxx mimer til Ray Charles\' egne innspillinger og her belønnes vi med glødende versjoner av «What\'d I Say?», «Unchain My Heart», «Hit the Road Jack» og groove i bøttevis.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media