Legendenes fall

Det er ikke mye god svette igjen.

CD: Egentlig var det en bragd. I 2005 klarte John Legend det bare Lauryn Hill har fått til før ham: Å selge soul til de norske massene. I løpet av et par vinter- og vårmåneder ble Åge og Eidsvåg lagt på hylla, og arven etter Marvin Gaye trykket til norske fugle-, muskel-, og kvinnebryst. «Get Lifted» var fantastisk. Subtil, men samtidig pompøs. Arrogant, men fortsatt innsmigrende. Og mest av alt var den myk, myk, myk som en sval dunpute.

Gjesteartist på egen plate

På tredjealbumet «Evolver» har han, som tittelen antyder, utviklet seg. Ikke i én retning, men femten. En for hvert spor. Plata spriker like mye som telefonregningforklaringene til Saera Khan, og da hjelper det ikke at det faktisk begynner ganske bra. «Green Light» med André 3000 fra Outkast er astral og luftig, go’rytmisk og fistelfin, men også mye mer Outcast enn John Legend. Den Kanye West- og Pharrell Williams-gjestende «It’s Over» fungerer på samme vis. Låta er bra nok den, men hadde passet mye bedre inn på en av Pharrells soloskiver. John Legend framstår med andre ord som gjesteartist på egen plate. Og da taler det ikke til hans fordel at han også har utviklet et aldri så lite Wyclef Jean-kompleks, og drysser litt jamaicanske dubrytmer her og der. Eller at den Obama-inspirerte «If You’re Out There» må være den mest pompøse kor- og tribaltromme-djevelskapen på denne siden av U2.

Smakløs

På den annen side, den Dire Straits-samplende og nedstrippede «I Love, You Love» er noe av det beste mannen har laget. Så på en måte blir «Evolver» aldri direkte dårlig. Bare visjonsløs, irriterende og framfor alt smakløs.