Legender i boks

«Bandet jeg hadde med Coltrane gjorde meg og ham til en legende,» sier Miles Davis beskjedent i selvbiografien «Miles». Nå er legenden godt i boks, «Miles Davis & John Coltrane. The Complete Columbia Recordings 1955- 1961».

Boksen er den femte i Sony/Columbias serie med tematisk ordnede Miles Davis-gjenutgivelser. De seks CD-ene inneholder i alt 58 spor, hvorav 18 er tidligere upubliserte «alternative tagninger», opptak som kaster et visst lys lys over hvordan Miles & co arbeidet i studio med så ulike låter som «Straight, No Chaser», «Milestones» og «Flamenco Sketches». En 1956-passiar mellom Leonard Bernstein og Miles Davis før en tagning av «Sweet Sue, Just You» for et tv-program der Bernstein forklarer amerikanere om jazz, er et artig innslag midt i all musikken.

Heroin

Samarbeidet mellom Miles Davis (1926- 91) og John Coltrane (1926- 67) er en av jazzhistoriens klassikere. Men da den 29 år gamle trompeteren hentet den jevnaldrende saksofonisten John Coltrane til sitt band i 1955, lå det ikke mye legendestatus i kortene. Etter fire års heroinavhengighet og ustabil atferd hadde Miles mistet sin posisjon som den nye jazzens ledestjerne. Og selv om han hadde kvittet seg med heroinen «cold turkey», og var ivrig etter å gjenerobre tronen, var det nye bandet problematisk. John Coltrane lite kjent, og i likhet med de øvrige- pianist Red Garland, bassist Paul Chambers, trommeslager Philly Joe Jones- håpløst ute på heroin og alkohol. Å lede et band bestående av fire dophuer som var i stand til å sovne på scenen midt i en låt var mildt sagt krevende, men omstendighetene til tross ble det klubbjobber og plater av det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De første, klassikerne «Cookin'», «Relaxin'», «Workin'» og «Steamin'», ble riktignok spilt inn og utgitt av det lille selskapet Prestige (gjenutgitt på Original Jazz Classics), men ennå før Miles' Prestige-kontrakt utløp, hadde han begynt å samle materiale for Columbia. Miles ønsket å være på et multinasjonalt selskap med PR-budsjett som kunne gjøre ham til stjerne, og i 57 kom debut-LP-en, «Round About Midnight».

«Kind Of Blue»

Etter diverse utskiftinger i bandet- Coltrane sluttet, men kom tilbake- og mye kontrovers dels som følge av stoffbruket, måtte Miles sparke Coltrane og Jones i 1957. Coltrane fulgte Miles' eksempel, stengte seg inne alene, led seg gjennom en helvetesuke og kom ut avvent. Fra da av begynte den John Coltrane som på 60-tallet skulle komme til å revolusjonere jazzen med en uhørt kraftøsende ekspresjonisme, å vokse fram.

Sammen med Miles, saksofonisten Cannonball Adderley og den unge pianisten Bill Evans, pluss Chambers og trommeslager Jimmy Cobbs, spilte han i denne perioden inn «Kind Of Blue», jazzens største plateklassiker noensinne. «Kind Of Blue» kom til å bli et farvel til akkordimprovisasjonene som hadde preget bebopen og et gjennombrudd for modalimprovisasjon, et grep som både Miles og Coltrane utviklet videre i det neste tiåret, om enn i hver sine grupper.

Helhet

Miles/Coltrane-samarbeid er utgitt også på andre plateselskap, bl.a. det svenske Dragon og som nevnt Prestige. Men i motsetning til enkeltplater gir Columbia-boksen, og ikke minst den medfølgende bokas overveldende og detaljerte dokumentasjon, et fascinerende helhetsblikk på den musikalske utviklingen hos to av jazzens største stilskapere gjennom noen avgjørende år i deres karrierer. I 1956 er Miles på full fart ut av bebop og cool-jazz mot sin modale periode, samtidig som han inspireres av arrangøren Gil Evans og europeiske klassiske komponister; Coltrane nærmer seg sin periode som leder for egne grupper, der han som en dypt religiøs, asketisk guruskikkelse lader sine «sheets of sound» med så mye energi at han tas til inntekt for alt fra Black Panthers til total religiøs hengivelse før han bukker under for kreft i 1967.

Musikken på de seks CD-ene viser hvordan to av jazzens største og sterkest kontrasterende personligheter utløser det beste i hverandre, og hvordan hver av dem kom til å bli et viktig incitament i den andres utvikling. I en rekke bøker, bl.a. Ian Carrs «Miles Davis», J.C. Thomas' «Chasin' the Trane» og ikke minst Miles' selvbiografi, står det å lese om det helt spesielle og nære forholdet mellom den «vanskelige» Miles og den «milde, åndelige» Coltrane. Men her, gjennom musikken, er det mulig å høre hvordan de to er hverandres motpoler og inspiratorer, og det er minst like begeistrende og bevegende.

LONG GOING STRONG: Miles Davis fortsatte i over 20 år etter at John Coltrane gikk bort i 1967.