OPPSTEMT OG GLAD

etter å ha sett BBC-nyhetenes dekning av Nobels fredspris til den kenyanske miljøaktivisten Wangaari Mathai åpnet jeg posten med en brosjyre fra Leger uten grenser. Jeg ble raskt nedstemt. Her var det «stakkars dem der nede i Afrika» som om vi ennå levde på 60-tallet. Her var et Afrika i gammel vestligkolonialistiske tradisjon, som utelukkende ligger nede for telling og sulter, og som, etter bildene å dømme, kun kan reddes med innsats fra hvite kvinner. La meg underbygge min påstand:

Leger uten grenser har tatt fram den gamle oppskriften med å selge nød og katastrofe ved hjelp av barn med oppblåste mager og spikertynne bein. Hvis en viser bilder av de mest utslåtte og døende ofrene, griper folk dypere i lommeboka. Denne uetiske «jo verre, jo bedre»-tankegangen er det motsatte av solidaritet, og norske organisasjoner har stort sett holdt seg unna «sultende barn med stor mage- annonsene» i tiår.

Forsida av brosjyren viser en ung hvit kvinnelig hjelpearbeider i hvit t-skjorte som holder et radmagert barn trygt på sitt fang. Under bildet står den megetsigende tittel «Afrika i Dag». Er Afrika i dag sultdøende småbarn i hendene på reddende hvite engler i hvite t-skjorter? Det er det som skjer i Afrika, kort oppsummert?