Leger og dødshjelp

Aktiv dødshjelp er det motsatte av hva leger skal drive med.

OMBESTEMMER SEG: I denne sengen, hos selvmordsorganisasjonen Dignitas i Sveits, tok 138 personer livet sitt i fjor. Menneskers perspektiv på eget liv endrer seg med tiden, skriver kronikkforfatterne.

Foto: Tore Bergsaker/Dagbladet
OMBESTEMMER SEG: I denne sengen, hos selvmordsorganisasjonen Dignitas i Sveits, tok 138 personer livet sitt i fjor. Menneskers perspektiv på eget liv endrer seg med tiden, skriver kronikkforfatterne. Foto: Tore Bergsaker/DagbladetVis mer
Meninger

Debatten om aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord dukker med jevne mellomrom opp i det offentlige ordskiftet. Det liberale folkepartiet og regjeringspartiet Fremskrittspartiet er for legalisering av aktiv dødshjelp. Prinsippet om pasienters rett til selvbestemmelse (autonomi) står sterkt i den medisinske etikken og i pasientrettighetsloven. Tilhengere av aktiv dødshjelp og assistert selvmord henviser ofte til spørreundersøkelser som viser at ca. 70 prosent av befolkningen er for aktiv dødshjelp. Blant leger og helsearbeidere er det imidlertid et fåtall som ønsker en legalisering. Før vi diskuterer denne forskjellen i synsmåter er det nødvendig å klargjøre hva begrepene handler om.

Aktiv dødshjelp (eutanasi) innebærer at en lege injiserer dødbringende medisin på pasientens forespørsel. Med rene ord betyr det at legen tar livet av pasienten. Legeassistert selvmord betyr at pasienten selv inntar slike medisiner som han/hun har fått av sin lege slik at pasienten skal ha mulighet til å ta sitt eget liv.

Behandlingsbegrensning er på den annen side å avslutte eller unnlate å starte livsforlengende eller livreddende behandling. Eksempler kan være å avslutte antibiotikabehandling hos en døende pasient eller la være å forsøke gjenoppliving ved hjertestans hos uhelbredelig syk og lidende pasient.

Behandlingsbegrensning er ofte omtalt som passiv dødshjelp, noe vi mener er uheldig. Ved aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord bidrar legen til aktivt å avslutte pasientens liv. Ved behandlingsbegrensning avslutter en eller lar være å starte hensiktsløs behandling og lar livet få en naturlig slutt.

Behandlingsbegrensning er noe leger kan bli bedre til. Ofte fortsetter leger å behandle pasienter for lenge uten å ta spørsmålet om å avslutte behandlingen opp med pasient og/eller pårørende. På den måten kan leger bidra til å forlenge unødig lidelse og plagsom behandling. Det å snakke fortrolig med pasienter og pårørende om død og behandlingsbegrensning framstår for mange leger som vanskeligere enn å fortsette å behandle slik de har lært å gjøre det.

Det er en påfallende motsetning mellom «folkets» og legers holdning til dødshjelp. Hva skyldes det? En grunn handler trolig om hvordan slike spørreundersøkelser er gjort. De fleste mennesker vil intuitivt svare ja hvis en blir bedt om å ta stilling til følgende situasjon: Du har en uhelbredelig sykdom med kort forventet levetid, uutholdelige smerter, ønsker selv å dø og du gis mulighet til å få en lege til å avslutte livet ditt på en smertefri måte. De fleste vil umiddelbart kunne ønske seg en slik mulighet.

Det slike spørsmål underslår og som helsepersonell vet, er at med god lindrende behandling ved livets slutt, er slike «håpløse» situasjoner svært sjeldne. Den lindrende behandlingen handler om optimalisering av smertebehandlingen, god psykologisk/eksistensiell omsorg og behandling samt sosiale tiltak. Et ønske om død kan for eksempel være et symptom på depresjon som kan behandles. Med god lindrende behandling vil de fleste kunne oppleve en relativt smertefri død. I ekstreme situasjoner kan legen eventuelt hjelpe pasienten med såkalt lindrende sedering, der en induserer søvn med legemidler, men en tar ikke livet av pasienten. Døden får da komme når den kommer.

Leger har ytterligere en klinisk erfaring som spørsmålsstillingen over ikke nyanserer. Som leger møter vi ulike former for smerte hos våre pasienter, og pasienter formidler ønsker som ofte er vekslende, uklare og ambivalente. Når pasienter ber om hjelp til å dø, kan det være mange og ulike ting de ber om: hjelp med eksistensiell angst og fortvilelse, hjelpeløshet, smerte, ensomhet eller en vond følelse av å være til belastning. Ofte erfarer vi at når de underliggende temaer blir tatt opp og forsøkt møtt, faller ønsket om å dø bort. I stedet blir utfordringen å legge til rette for muligheten til å ta avskjed på en god måte.

Alle leger er forpliktet av legeetikken som bl.a. sier at legen av og til kan helbrede, ofte lindre, men alltid trøste. I den Hippokratiske legeed forplikter legen seg til ikke å gi aktiv dødshjelp. Slik virksomhet er det motsatte av hva leger skal drive med. I Etiske regler for leger formuleres det tydelig at leger ikke skal ta del i aktiv dødshjelp eller legeassistert selvmord.

Leger står tett på syke og døende pasienter. Det vi regelmessig erfarer, er at menneskers perspektiv på eget liv endrer seg med tiden. Vi kjenner alle en variant av denne dynamikken når vi tenker etter: som ungdom var det vanskelig å tenke seg en alderdom med begrensninger som meningsfull. Vi ser det igjen i møte med pasienter ved livets slutt. Mening og glede kan bli knyttet til helt andre ting enn før: et vårlig vindpust gjennom sykehusvinduet, et smil og et håndtrykk, et besøk av barnebarnet, en god fortelling. Mye kan gi mening også når livet oppleves nær uutholdelig.

Organisasjonen «Retten til en verdig død» har valgt en spesiell betegnelse på organisasjonen når de knytter pasienters verdighet til muligheten for selv å bestemme når de skal dø. Verdighet er etter vår mening knyttet til menneskelivet selv, og det å være avhengig, hjelpeløs, sårbar og fortvilet hører livet til.

Det finnes ingen entydig, rettferdig, logisk og etisk måte å avgrense en eventuell rett til aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord. Erfaringene med aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord fra Be-ne-lux-landene viser oss det. Her har indikasjonene for hjelp til å dø blitt utvidet - fra uhelbredelig somatisk sykdom til psykisk sykdom til friske livstrette (»skråplaneffekten»). Når aktiv dødshjelp legaliseres, ser det ut som den relativt raskt blir en rutine og deretter normaliseres. Vi bør ikke følge i deres fotspor, men heller styrke faget lindrende (palliativ) medisin på alle nivåer i helsevesenet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.