Leger tida alle sår?

«Særoppgave, Livssyn?» Kanskje burde man ha valgt en mer talende tittel? Denne prunkløse boka tar nemlig opp sentrale spørsmål i tilknytning til krigen, eller rettere: Til den måten vi forholder oss til denne og til fortida i sin alminnelighet på.

Dessuten er den velskrevet og tankevekkende - en annerledes bok om krigen, som forlaget lanserer den som.

Tittelen viser til skriveprosjektets utgangspunkt: En sønn som går til sin far og ber om tips til en særoppgave. Faren råder ham til å se på skjebnen til en søskenflokk som deltok i motstandskampen, hvorav to ble drept av nazistene.

Faren blir selv dypt involvert i oppgaven. Resultatet er det foreliggende skrift som består av like deler redegjørelse for fakta, gjengivelse av samtaler, betraktninger over forsøket på å rekonstruere en fortid som er i ferd med å viskes ut som levende realitet - og ikke minst av metarefleksjoner over det skriftet rekonstruksjonen nedfelles i.

Fortielser

De kalde historiske realitetene dreier seg om et mørklagt og omdiskutert kapittel i okkupasjonshistorien, nemlig kommunistenes bidrag til motstandskampen.

Det handler om hvordan den kalde krigen ble forberedt under «den varme», og om hvordan kommunistenes innsats ble fortiet eller mistenkeliggjort etter krigen. Med dette konkrete stoffet som utgangspunkt anskueliggjør forfatteren moral- og historiefilosofiske problemstillinger i tilknytning til en fortid vi ikke kan gjøre om på.

«Vi skal ikke påta oss ansvar for drap man begikk før vi ble født,» skriver han et sted, men «så lenge smerten blir holdt ved like, tar vi vår del. Det er i kraft av denne smerten at de eksisterer.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når skal vi velge å la de døde begrave sine døde? Når vil eller bør fortida opphøre å berøre oss som personlig anliggende og som moralsk forpliktelse? Når er tida kommet for å glemme, for å la de døde hvile i fred? Når er vi kommet til det punktet hvor tida leger alle sår - enten vi ønsker det eller ikke?

Det er slike spørsmål Johansen stiller, uten å ha noen enkle svar på lager. Avslutningsvis siterer han Walter Benjamins berømte kommentar til Klees «Angelus Novus»:

«Slik må historiens engel se ut. Den må ha historien vendt mot fortiden. Der hvor en kjede av begivenheter trer fram for oss, der ser den eneste katastrofe...»

Ansvar

I en tid preget av historieløshet og blasert omgang med skriftlig og billedlig gjengivelse av virkeligheten, dvs. av en avstand i tid og rom som setter vår moralske årvåkenhet på alvorlige prøver, er Johansens bok tankevekkende lesning.

Selv framholder han samtalen som det medium som vi både kan vekke fortida til live i, og ruste oss til å ta ansvar for framtida, med ryggen vendt verken den ene eller andre veien:

«For virkeligheten er ikke et bilde, men en befatning med mennesker og ting - en anstrengelse, et engasjement, en stimulans. Samtalen virkeliggjør...»

Dette er kloke ord, i likhet med så mye annet i denne boka, som forhåpenligvis ikke kommer til å drukne i bokflommen.