Legers plikter overfor døende

DØDSHJELP: I blant kan behandling bare forlenge lidelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I ET LENGRE tilsvar til vårt innlegg 18. februar, stiller lege og stipendiat Reidar Pedersen oss en rekke spørsmål. For å understreke tyngden i sitt innlegg, titulerer han seg Koordinator for Kliniske etikk-komiteer. Likevel er han mer opptatt av å tilkjennegi ulike juridiske synspunkter enn etiske betraktninger.«Har leger en plikt til å forkorte liv?», spør Pedersen retorisk allerede i overskriften. Svaret er «ja», for eksempel når samtykkekompetente døende pasienter nekter livsforlengende behandling med hjemmel i pasientrettighetsloven § 4-9. Da har legen en lovpålagt plikt til å respektere dette ønsket. Ved å ikke fortsette med, eller ved ikke å starte, livsforlengende behandling, medvirker legen dermed - gjennom sin behandlingsunnlatelse - til at pasientens liv forkortes. Et eksempel kan være at en svært alvorlig syk, døende pasient med omfattende organsvikt ikke får mer antibiotika og derfor dør relativt raskt når neste infeksjon setter inn.

VED BEHANDLING av kritisk syke småbarn tas det stadig oftere beslutninger om behandlingsunnlatelse. Dette er etisk - og rettslig - forsvarlig når medisinsk behandling bare forlenger lidelse og trekker ut dødsprosessen. Ved St. Olavs Hospital viser en undersøkelse publisert i Legetidsskriftet i 2004 at blant svært syke barn døde 65 % etter at behandling var avsluttet, 17 % døde etter at behandling var tilbakeholdt, mens 19 % døde på tross av maksimal behandling. De fleste dør altså ved at livet forkortes gjennom behandlingsavslutning.Pasienter innlagt ved palliative (lindrende) spesialenheter er nesten utelukkende dødssyke kreftpasienter med svært plagsomme symptomer. Disse har gjerne en forventet gjennomsnittlig levetid på et halvt år eller noe lenger. Vi noterer oss med interesse - og med en viss undring - at Pedersen likevel ikke vil kalle disse døende, ettersom han argumenterer for å innsnevre gruppen av døende til pasienter som har «timer, dager eller få uker igjen å leve». Hvorfor det er så maktpåliggende å få gjennomslag for et slikt syn, er vanskelig å forstå ut fra en medisinskfaglig, rettslig og, ikke minst, en etisk synsvinkel.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer