- Legg fram Hamsun-notatet

- Dette er sensasjonelle opplysninger, sier historiker Hans Fredrik Dahl om utspillet fra Knut P. Langfeldt i gårsdagens avis.

Der hevdet sønnen til professor Gabriel Langfeldt, psykiateren som foretok den rettslige undersøkelsen av Knut Hamsun i 1945, at Hamsuns diagnose ble bestilt av statsminister Einar Gerhardsen.

Det skal ha skjedd i et møte mellom Gerhardsen, justisminister O. C. Gundersen og konstituert statsadvokat Sven Arntzen.

- Jeg ser ingen grunn til å tvile på at de opplysningene Knut P. Langfeldt gir er riktige, men jeg må oppfordre ham til å legge fram det notatet han er i besittelse av så raskt som mulig. Det ville være særdeles interessant å få se dokumentasjonen, sier Dahl.

Tviler

Professor dr. juris Johs. Andenæs sier han har vanskelig for å tro at Langfeldts versjon av begivenhetene kan være korrekt.

- At riksadvokat Sven Arntzen ønsket en løsning der han kunne slippe å straffetiltale Knut Hamsun, er for så vidt ikke ukjent. Men det framstår for meg som ufattelig at de to oppnevnte psykiaterne skulle være villige til å levere en diagnose på bestilling. Det ville være en direkte embetsfeil.

Det er også noe i kronologien som ikke stemmer. Møtet mellom statsministeren, justisministeren og riksadvokaten skal ha funnet sted 2. desember, mens forhørsretten allerede 12. november hadde oppnevnt Ødegård og Langfeldt som sakkyndige. Her må det være noe Knut P. Langfeldt har misforstått. Men at statsminister og justisminister i et slikt møte på denne tida ga uttrykk for et håp om et utfall som gjorde at man slapp å reise tiltale, det kan godt tenkes.

Ikke vanlig

- En rettssakkyndig erklæring om «varig svekkede sjelsevner» ville heller ikke frita Knut Hamsun for straffeansvar?

- Nei. Riksadvokaten måtte selv vurdere dette.

- Er det vanlig at personer med «varig svekkede sjelsevner» slipper med påtaleunnlatelse?

- Nei, det er heller unntaket. Men dette var da heller ingen vanlig sak.

- Var riksadvokatens beslutning den riktige?

- Sett med ettertidas klokskap ville det nok vært ryddigere og greiere med en straffesak. Den kunne belyst Hamsun-saken bedre enn den sivilrettslige prosessen vi fikk, og i en straffesak hadde ikke diskusjonen om Hamsuns NS-medlemskap fått noen avgjørende betydning.

Da hadde det spørsmålet stått som et underordnet moment i forhold til Hamsuns øvrige handlinger i 1940 og seinere, sier Johs. Andenæs.