FEILSLÅTT: «Nylig gikk Utdanningsforbundet inn for å løfte kvaliteten på lærerutdanningen ved høyskolene. Trolig er det heller på tide at Utdanningsforbundet innrømmer at det var satsingen på lærerhøyskolene i seg selv som var feil», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix
FEILSLÅTT: «Nylig gikk Utdanningsforbundet inn for å løfte kvaliteten på lærerutdanningen ved høyskolene. Trolig er det heller på tide at Utdanningsforbundet innrømmer at det var satsingen på lærerhøyskolene i seg selv som var feil», skriver kronikkforfatteren. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB ScanpixVis mer

Legg ned lærerhøyskolene

Å begynne på lærerhøyskolen var som å entre en tidsmaskin. Jeg var tilbake på ungdomsskolen.

Jeg begynte på lærerhøyskolen i 2010. Etter flere år som student ved Universitetet i Oslo var jeg forberedt på en studiehverdag med høye krav til ansvar for egen læring i et kunnskapsorientert og forskningsbasert miljø. Jeg så for meg en hær av kunnskapstørste studenter som også gledet seg til å lære seg kunsten å formidle kunnskap til barn og unge.

Så feil kan man ta. I stedet føltes det som å ha entret en tidsmaskin; jeg var tilbake på ungdomsskolen. Lærerstudentene framviste en oppførsel i timene som om de var like lite interesserte i å tilegne seg teoretisk kunnskap som den gangen de selv satt på skolebenken. Medelevene forholdt seg stort sett passive i timene, maste på fritimer, klaget over «tørre» lærere, og var i det hele tatt uhyre lite kunnskapstørste.

Rune Slagstad har beskrevet lektorenes skjebne utførlig. Kort fortalt: På 70-tallet ble lektoren, læreren med minimum seks års utdannelse ved universitetet, nedprioritert til fordel for lærere med tre års utdannelse fra høyskole (fire år siden 1992). I dag står vi derfor igjen med en lærerstand som er langt svakere faglig sett, samtidig som kunnskapsnivået og kunnskapskravene i yrkeslivet er blitt langt høyere.

Vi har 32 utdanningsinstitusjoner som tilbyr lærerutdannelse i Norge. 25 av disse lever sitt eget liv, løsrevet fra universitetene. Det er kanskje en god idé, distriktspolitisk sett, men det har vist seg alt annet enn lett å bygge faglig solide høyskoler i grisgrendte strøk. Studentene har krav på forskningsbasert undervisning. Problemet er at fagpersonalet mangler forskningskompetanse; bare tre prosent er professorer, bare ti prosent har doktorgrad. Hvordan skal disse institusjonene kunne lære bort noe de selv ikke kan?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Professor John Hattie står bak en av verdens største utdanningsstudier. Den er basert på 800 metaanalyser som tar for seg over 80 millioner elever verden over. Studien slår fast at det er kvaliteten på læreren som er den viktigste faktoren for gode prestasjoner blant elevene. Skal vi klare å skape en best mulig offentlig skole, sier det seg selv at vi må satse på en lærerutdanning som utvikler de dyktigst tenkelige lærerne. Solid fagkunnskap vil naturligvis aldri alene sikre oss dyktige lærere. Men det er én grunnleggende forutsetning: Man kan ikke lære bort noe man ikke kan selv.

Nylig gikk Utdanningsforbundet inn for å løfte kvaliteten på lærerutdanningen ved høyskolene. Trolig er det heller på tide at Utdanningsforbundet innrømmer at det var satsingen på lærerhøyskolene i seg selv som var feil. Vi må stake ut en mer realistisk kurs.

Hvordan sikre skolen faglig dyktige lærere?

1. Legg ned lærerhøyskolene.

Det snakkes mye om reformtrøtthet i norsk skole. Det er det all grunn til. Den mest iøynefallende - og mislykkede - reformen i norsk skole i etterkrigshistorien er marginaliseringen av lektorrollen, den universitetsutdannede læreren, og satsingen på lærerhøyskolene. Denne institusjonen har vist seg ute av stand til å gi oss en lærerstand av tilfredsstillende faglig kvalitet. Lærerhøyskolene kan ikke reddes - de må nedlegges.

2. La potensielle lærere delta ved universitetet akkurat som normale studenter.

Følg oss på Twitter

All forskning viser at lærerens faglige nivå er forutsetningen for å kunne lære bort. Det finnes bare én institusjon som potensielt kan sikre denne: universitetet.

3. Innfør et toårig profesjonsstudium for blivende lærere.

Vi vil aldri utvikle en kunnskapsskole om dem som blir lærere er de som aldri lyktes på skolen. Vi må rekruttere lærere fra øverste hylle. Et toårig, lønnet, profesjonsstudium hvor de som har en mastergrad med karakteren C eller bedre og minimum 60 studiepoeng i to skolefag kan søke, vil kunne sikre det. I praksisperioden vil sikkert enkelte finne ut at læreryrket ikke er for dem. Noen vil også vise seg som uegnede. De må få beskjed om det før de begynner i yrket.

4. Gi dagens lærere rett og plikt til å ta en tilrettelagt mastergrad innen fem år.

I yrkeslivet i dag er det blitt ganske normalt å ta en masterutdannelse underveis i eget karriereløp. Det kan ikke oppleves som urimelig at vi stiller samme kravet til dem som skal utdanne våre egne barn til å delta i morgendagens kunnskapssamfunn. Samtidig må vi frigi lærere fra deler av undervisningsplikten i denne perioden, slik at de kan avlegge de nødvendige eksamener og levere sin mastergrad.

Jeanette Reistad, lærerhøyskolestudent
Jeanette Reistad, lærerhøyskolestudent Vis mer

5. Rett og plikt til livslang læring.

I over femti år har professorer hatt ett års forskningsfri hvert fjerde år. Det har bidratt til kvaliteten på den forskningsbaserte undervisningen ved universitetene. Det har vært en ulykke at lærere ikke har fått en ordning som har kunnet holde dem oppdatert i sine fag, selv om mange likevel har klart å gjøre dette på forbilledlig vis. En kunnskapsskole som er verdt navnet, bør gi lærerne et halvt års lønnet studiepermisjon til å forsterke - eller utvide - sin undervisningskompetanse hvert fjerde år.

6. Læreren som forsker på egen praksis

Det bør utvikles en egen skreddersydd, artikkelbasert ph.d. for lærerstanden. De som ønsker det må få mulighet til å skrive om erfaringene de har gjort seg i sin egen lærergjerning, og få veiledning i hvordan de relaterer til relevant forskning. For pedagogikken og fagdidaktikkens del vil slike artikler innebære en kontinuerlig tilgang til velfunderte, kvalitative beskrivelser av metodene lærerne opplever fungerer i praksis. For lærere landet over vil det innebære at de kan lese tekster som beskriver deres hverdag på en måte de kjenner seg igjen i og kan lære av.

Problemet i ordskiftet rundt den offentlige skolen i Norge handler om at man tvinges til å være på hvert sitt lag. Enten er man på lag med kunnskapen, eller så er man på lag med pedagogikken. Det blir som å si at man ikke kan ha to intelligente tanker i hodet samtidig.

Øyvind Marstein, masterstudent i idéhistorie. Foto: Lars Myhren Holand
Øyvind Marstein, masterstudent i idéhistorie. Foto: Lars Myhren Holand Vis mer

Hvordan vi skal dyrke fram lærere som ser og utvikler elevene som mennesker, er en minst like viktig debatt som den vi fremmer her. Men for å få en fruktbar diskusjon må vi ta én ting om gangen. Først må vi bli enige om minstekravet til lærernes faglige kompetanse, og hvilken institusjon som skal ivareta denne.