OVERDIAGNOSTISERING: Kun 47 kvinner har fått livet reddet etter ti år med mammografiscreening i Norge. 40 ganger så mange, kanskje rundt 1900 kvinner, er skadet unødig av overdiagnostisering. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB Scanpix
OVERDIAGNOSTISERING: Kun 47 kvinner har fått livet reddet etter ti år med mammografiscreening i Norge. 40 ganger så mange, kanskje rundt 1900 kvinner, er skadet unødig av overdiagnostisering. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Legg ned mammografiprogrammet

Hvis å være føre var betyr å påføre sykdom, smerte, angst og lidelse på kvinner og familier, da er jeg imot.

Med ny teknologi kan vi behandle stadig flere for stadig mer. At dette koster stadig mer penger, er en pris de fleste av oss er villige til å betale. Mer alvorlig er det at de har vært ledsaget av en økende fryktkultur innen helse. Vi ser etter risiko over alt - og den som leter, skal finne. En av konsekvensene er at vi behandler for mye. Å gjøre for mye er ikke bare dyrt og ineffektivt i en tid der stadig økende helseutgifter tilsier at vi må prioritere bedre; det er ofte direkte skadelig.

Vi vet at vi har slike ineffektive «gjøre-for-mye»-programmer i helsevesenet idag. Likevel har vi ikke klart å bli kvitt dem. Et eksempel er mammografiscreening etter brystkreft hos kvinner.

Brystkreft er selvsagt en svært alvorlig sykdom. Mellom 600 og 700 kvinner dør av brystkreft årlig. I 2009 fikk over 2700 diagnosen. Tanken bak mammografi er enkel: skann friske og symptomfrie kvinner over en viss alder, se etter tegn på brystkreft og bekjemp sykdommen så tidlig som mulig.

Da det norske mammografiprogrammet startet i 1996, og ble vedtatt rullet ut som et landsdekkende prosjekt to år senere, var visjonene store. De er ikke innfridd. Medisinsk forskning har de senere årene for alvor utfordret tanken om at mammografiscreening etter brystkreft hos kvinner er et godt folkehelsetiltak. Reduksjonen i dødelighet fra brystkreft er langt lavere enn forventet. Baksiden av medaljen er massiv overdiagnostisering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Få reddes, mange skades

I år publiserte Mette Kalager m.fl. en stor studie av programmet. Konklusjonen er at mellom 15 og 25 prosent av dem som behandles, er overdiagnostiserte: De har ingen glede av behandlingen de får.

Kun 47 kvinner har fått livet reddet etter ti år med mammografiscreening i Norge. 40 ganger så mange, kanskje rundt 1900 kvinner, er skadet unødig av overdiagnostisering. Dette er tilfeller av kreft som aldri ville plaget kvinnene det gjelder. De får en diagnose, setter i gang en lang og vond prosess med utredninger, behandling, kirurgi og oppfølgning - med den psykiske belastningen dette medfører for en selv og familien - uten noen helseforbedring overhodet.

VG skrev om denne studien i april, med overskriften «1900 skadet». Dette er egentlig en skandale. Men ingen politikere «raste». Ingen pasientorganisasjoner krevde handling. Ingen kvinner ble forferdet. Hvorfor ikke?

Den ubehagelige sannheten er at det er et marked for frykt. Og det er nettopp frykt mammografiprogrammet spiller på: Redselen for å bli rammet av brystkreft. I en respons på de kritiske forskningsartiklene om mammografi som kom tidligere i år, skrev Kreftforeningens rådgiver: «Hvem vil ta sjansen på å ikke behandle en kvinne med brystkreft i tidlig stadium? Ville du som kvinne, tatt sjansen...?» Man kunne like gjerne stilt spørsmålet slik: «Vil du ta sjansen på å bruke knappe helsekroner som kunne reddet liv på andre områder på et program som gir betydelig sjanse for at du utsettes for unødig, smertefull og tappende behandling, frykt og nedsatt livskvalitet, og minimal forbedring i risikoen for å dø av brystkreft?»

Markedet for frykt involverer også politikere og næringsliv. Har mammografi vært tatt opp på Stortinget, har det stort sett vært krav om raskere utbredelse og lettere tilgang. Uttalelsene har vært, om ikke panegyriske, så i det minste rosende. Politikken følger sin egen logikk: En syk pasient som ikke oppdages, er en mye verre Dagbladet-overskrift for en politiker enn oppslag basert på de mange kvinnene som blir overbehandlet uten å vite det selv, eller alle de som kunne hatt større glede av ressursene.

For private klinikker er diagnostisering et attraktivt marked. I dag screenes kvinner over 50 år. Problemene med screening er enda mer alvorlige for yngre aldersgrupper. Likevel jobber private Curato for å utvide screeningprogrammet til kvinner fra 40 år og oppover, sier de i siste nummer av Oslo Legeforenings tidsskrift Journalen.

Både i kreftbehandlingen og i resten av helsevesenet peker nesten alle aktørenes incentiver i samme retning: Overbehandling.

Den amerikanske legen H. Gilbert Welch skriver i boken «Overdiagnosed» fra i fjor, om det han kaller screeningens popularitetsparadoks: Jo færre som har nytte av det, desto flere vil tro de har det. For jo mindre målrettet et screeningprogram er, desto flere mennesker vil bli diagnostisert med en sykdom som aldri ville plaget dem. De vil, ofte etter en lang og smertefull behandling, bli friske.

Men mange av dem vil være overbevist om at deres liv ble reddet av screening, og skryte av dette - selv om forskningen forteller oss at det er mer sannsynlig er at de har gått gjennom behandlingen unødig.

Regjeringen jobber nå med en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Målet er bl.a. å få ned pasientskader. Vil da screening omtales? For overdiagnostisering er pasientskader. Det er friske mennesker, som blir påført en diagnose, og en ofte brutal behandling, for en sykdom som aldri ville gjort dem noe vondt. De har ingenting å bli friske fra, så fra diagnosen er satt vil all kontakt med helsevesenet bare kunne skade.

Noen vil kanskje mene at forskningen ennå ikke er sikker nok; og noen vil kanskje mene at den høye prisen, både i penger og redusert livskvalitet, er verdt det hvis vi kan redde noen få liv. Kanskje ser de ikke for seg at pengene kunne vært bedre brukt andre steder i helsevesenet. Det er en ærlig sak.

Men la oss i hvert fall få en debatt basert på reelle argumenter, ikke på frykt og en pervertert «for sikkerhets skyld»-logikk. Inntil jeg ser gode argumenter for det motsatte, er min påstand er at det er frykt, ikke logikk, som nå holder liv i mammografiprogrammet. For kvinners skyld: legg det ned.

Nils August Andresen
Nils August Andresen Vis mer