Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Legg ned Utlendingsnemda

De store humanitære organisasjonene bør gå inn som ankeinstans i asylsakene, skriver Einar Gelius

FOR SNART TRE ÅR siden foreslo jeg her i Dagbladets spalter at Utlendingsdirektoratet (UDI) burde legges ned, og at hele utlendingsfeltet burde omorganiseres (Dagbladet 10.09.02). Mine forslag den gang gikk i korthet ut på følgende: Spørsmål og forvaltning knyttet til asyl- og flyktningepolitikken bør samles og legges til Utenriksdepartementet (Statsråd for bistand), det bør opprettes et eget Integreringsdirektorat for å ta seg av integrerings- og innvandringsspørsmål og det bør opprettes et eget Kompetanse- og ressurssenter som alene skal ta seg av arbeidsinnvandringssakene. Utspillet ble massivt imøtegått av både Kommunalministeren og UDIs direktør.

I dag er det interessant å være vitne til at ett av mine forslag fra den gang, er i ferd med å bli en realitet.

Et nytt Integreringsdirektorat ser dagens lys, noe som utvilsomt vil være en styrke for det langsiktige og viktige integreringsarbeidet, eller rettere sagt; inkluderingsarbeidet. Vår store utfordring framover er fortsatt knyttet til spørsmålet, om vi klarer å skape gode fellesskap for mennesker både med norsk bakgrunn og med etnisk minoritetsbakgrunn. Viktige stikkord her er; språkopplæring, utdanning, bolig- og arbeidsmarkedstiltak.

UTLENDINGSFELTET ER et politisk saksområde som stiller oss overfor tallrike og mangfoldige utfordringer, problemer og oppgaver. Politikken på området preges fortsatt i stor grad av «brannslukkings»- og «skippertaks»-virksomhet, uten å sette de politiske virkemidlene og løsningene inn i en større sammenheng.

Jeg mener fremdeles at utlendingsfeltet, og ikke minst UDI, trenger omorganisering og nytenkning. Det er ikke nok med kosmetiske endringer og nye direktører på toppen, når problemene på utlendingsfeltet i stor grad handler om å bryte organisasjonskulturer og seiglivede måter å drive arbeidet på. Og det politiske miljø kan ikke være tilfreds med at utlendingsfeltet til stadighet får negativ media-oppmerksomhet.

Den senere tid har fokus vært rettet på en annen viktig aktør på utlendingsfeltet, nemlig Utlendingsnemnda (UNE). Venstres nestleder, Olaf Thommessen, har i et glitrende innlegg i Dagbladet (05.02.) satt fingeren på det som er ett av utlendingsfeltets største problemer, nemlig at dette feltet styres av egenmektige byråkratiske organ uten noen form for demokratisk styring og innsyn. Thommessen sier det helt riktig: «Utlendingsnemnda er blitt en udemokratisk skinn-innstans for utsendelse av utlendinger».

IKKE UVENTET HAR Thommessen fått svar på tiltale. UNEs mektige direktør, Terje Sjeggestad, lar ikke sjansen gå fra seg, og gir Thommessen det glatte lag i et innlegg her i avisa (11.02.)

Det forundrer meg sterkt at en direktør fra forvaltningen og byråkratiet blander seg inn i en politisk diskusjon og bedriver polemikk mot en politisk leder. Kommunalministeren kan ikke bli sittende stille og se på at en av hennes underordnede bedriver politisk polemikk i offentligheten.

Men når Sjeggestad først lar sin stemme høre, må han finne seg i å bli imøtegått. Det overrasker meg at Sjeggestad i sitt tilsvar til Thommessen ikke kan innrømme noen som helst feil med hans etat. Ingenting!

Tvertimot soler Sjeggestad seg i glansen av det en evalueringsrapport sa om UNE i fjor. Ingen feil. Ingenting å sette fingeren på. Her hos oss er alt perfekt.

Virkeligheten er selvsagt ikke så enkel, dessverre for Sjeggestad og UNE. For Sjeggestad bedriver et velkjent debatt-teknisk knep, han unngår nemlig å fortelle HELE sannheten om UNE.

UTLENDINGSNEMDA BLE opprettet som et domstolslignende organ for å behandle klager over avslag gitt av Utlendingsdirektoratet (UDI). En viktig begrunnelse for opprettelsen av nemnda var å sikre rettssikkerheten til blant annet asylsøkere. Dette skulle gjøres ved at et stort antall legfolk skulle ta plass i nemndbehandlingen av enkeltsakene.

Hovedspørsmålet, som også Thommessen reiser, er om dette nye klageorganet har fungert slik Stortingets flertall forutsatte da ordningen ble iverksatt for noen år siden.

Det Sjeggestad ikke forteller, er at Utlendingsnemnda årlig omgjør svært få av vedtakene til Utlendingsdirektoratet (UDI). I 2002 ble eksempelvis bare 6,5 prosent av vedtakene til UDI omgjort av nemnda. Det samme året ble bare ti av 8000 asylsaker innvilget av nemnda! Før nemnda ble opprettet, var Justisdepartementet klageorgan i blant annet asylsaker. Tall fra Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) viser at i hele perioden 1988 til 1999 var Justisdepartementets laveste innvilgelsesrate 9 prosent. Gjennomsnittlig innvilget Justisdepartementet 24 prosent av klagene. UNE hadde til sammenligning en innvilgelsesrate på 2,5 prosent i 2003. Med andre ord; Justisdepartementet innvilget langt flere søknader om opphold i Norge enn det UNE har gjort. Det er som Thommessen ganske riktig skriver: «UNE blir altså en forlenget arm av UDI, og ikke en uavhengig ankeinstans».

ET ANNET PUNKT Sjeggestad forbigår i taushet, er spørsmålet om hvor mange av klagesakene som blir avgjort av full nemnd av det totale antall klagesaker? Som kjent er det kun i saker som inneholder «vesentlige tvilsspørsmål» at legfolket blir tatt med på nemndbehandling. Jeg spør: Er det rettssikkerhetsmessig forsvarlig at størstedelen av klagesakene blir avgjort på «bakrommet» - enten av sekretariatet eller nemndleder alene?

Thommessen sier det slik: «Det som skulle være virkemidlene for en demokratisk og åpen prosess er istedet blitt virkemidler for en lukket og byråkratisk prosess der en saksbehandler skalter og valter med folks liv - med liten eller ingen grad av politisk korrektiv.»

Som jurist er Sjeggestad selvsagt opptatt av regler og lover, og han presiserer til stadighet at forvaltningen har plikt til å fatte riktige vedtak etter reglene. Men det betyr ikke at juristene i UNE er fratatt muligheten til å bruke skjønn - og vanlig sunn fornuft. Ja, noen ganger er det faktisk viktig at forvaltningen også kan tolke det politiske landskap og fatte avgjørelser som er i tråd med «folkemeningen» fremfor å ri juridiske kjepphester.

DET STØRSTE PROBLEMET norsk utlendingsforvaltning, herunder UNE, sliter med idag, er at vi står overfor en kultur som har dominert dette feltet altfor lenge. Vi må ikke glemme at utlendingsfeltet har vært preget av en håndfull jurister (deriblant Sjeggestad) i en årrekke. Det er på tide med de store, radikale grep. UNE har bare etter noen års funksjon, vist at de ikke klarer å tenke nytt og kreativt. Dessuten er nemnda et pengesluk for skattebetalerne.

Utlendingsnemnda bør derfor legges ned i sin nåværende form. De store humanitære organisasjonene bør gå inn som ankeinstans i eksempelvis asylsakene. De har både kompetanse og hjertevarme til å klare denne viktige oppgaven. Dessuten bør både regjering og Storting gjenopprette noen av styringsmekanismene politikerne bør ha i utlendingssakene. En rekke enkeltsaker i mediene den senere tiden har illustrert politikernes handlingslammelse, fordi man rett og slett mangler direkte styringsgrep overfor utlendingsforvaltningen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media