- Legg ned web 2.0

Rapport fra journalistikkmøte i 2007: Utsatt yrkesgruppe ønsker fortsatt at hester bør trekke motoriserte fartøy.

ER NETTET SØPPEL? På kurs for skandinaviske journalister i Danmark i regi av amerikanske Poynter institute møtte jeg nylig 50 andre journalister. Mye av tiden gikk med på å diskutere nye utfordringer på grunn av nettet.

- Vi utdanner Porcher og lar dem bli søppelbiler, sa en deltaker om de journaliststudentene som får jobb på nettet.

VI SÅ PÅ lista over de ti mest populære videoene på nettet. Reaksjonen var oppgitthet.

- Det er ikke journalistikk! sa en journalist som ville markere avstand til saker om tohodede slanger og søte pusekatter.

Vi så på en annen populær side, Legacy.com, som lar alle skrive og lese nekrologer om vanlige folk og kjendiser.

- Dette er elendig! Legg ned web 2.0, var reaksjonen til en. Fra salen lød flere sukk:

- Det er meningen at jeg skal elske onlinejournalistikk, men jeg gjør det simpelthen ikke, sa en journalist.

Forståelig frustrasjon, i alle fall i nett-u-landet Danmark. Mediene har vært lite eksperimentelle. De flinke nettfolkene tar jobber andre steder enn i nettavisene, som pludrer med gårsdagens journalistikk, lagt ut på nett. Det blir først morsomt når vi tar teknologien på alvor.

GJØR VI DET, er internett den beste nyheten for journalistikk på svært mange år.

En årsak til nettkritikken er selvsagt at vi har hatt mye stoff av lav kvalitet på nett. De store mediekonsernene har latt nettet lide til fordel for hovedsatsningen, det har vært særlig tydelig i NRK.

Noe av skepsisen kan også komme av at teknologien gir oss leserstatistikk, som avslører at tull er mest populært på nett. Antakelig var den kuriøse artikkelen om den tohodede katten populær på trykk for 100 år siden også. I dag har vi i tillegg video av kattekreket på nettet. 

Det er først nå, med nett, at vi har mulighet for å få et større publikum på smale tema. Nettet har ikke ødelagt interessen eller muligheten for "seriøs" journalistikk. Nettet har gitt oss valgfrihet og en genial teknologi for distribusjon. 

På netter kan til og med elskere av finsk fjernsynsteater møtes og diskutere dette sære fenomenet sammen, online. Nettet er skapt for subkulturer og nisjer.

SLURV, DUMME JOURNALISTER, tidspress, plagiat, det er nettet fullt av, det også. Den store forskjellen er at leserne er med oss nå.

En artikkel i VG for noen uker siden kan tjene som eksempel. Papiravisa fortalte om 11-år gamle Rhys som ble drept i august. Tusenvis av Liverpool-fans sørget over den drepte guttungen foran kampen mellom Liverpool og Blackburn på Anfield Road, sto det i artikkelen. Det var bilde av de sørgende. Det var fire feil bare i ingressen:

1. Det var ikke Liverpoolsupportere som sørget. Det var Evertonsupportere, slik som Rhys var. Som man så av bildet som fulgte saken hadde de sørgende supporterne blå drakter. 

2.  Kampen det ble sørget under var ikke mellom Liverpool - Blackburn, men mellom Everton-Blackburn. (Liverpool spilte borte mot Sunderland denne dagen.)

2. Kampen som var omtalt foregikk ikke på Anfield Road men på Goodison Park, altså Evertons hjemmebane. (Den ligger også i Liverpool.) 

4. Stadionen til Liverpool, om det hadde vært der fansen sørget, heter ikke Anfield Road, men bare Anfield. Anfield Road er gata bak en av tribunene.

Det er ikke mitt hovedpoeng å henge ut VG. Vi kunne gjort det samme. Men på nett ville dette blitt rettet av leserne i løpet av fem minutter. I stedet sto den på trykk uimotsagt i en hel, pinefull søndag. På nettet fikk de alt rett.  

JEG SYNES DET ER GRUNN TIL OPTIMISME. Jeg er ganske sikker på at nettet i løpet av få år gir oss dypere, mer interessant, sannferdig og spennende journalistikk enn mediehistorien hittil har frambrakt. 

Nettets teknologi gir oss unike muligheter for transparens i journalistikken. Det kan gjøre arbeidet tyngre for journalistene, men er en god nyhet for leserne. Det blir raskt avslørt av lesere som kan google når man stjeler ideer, kopierer andres artikler og plagierer. Leserne bør anerkjennes for jobben de gjør ved at vi viser fram feilene de fant og rettelsene våre.

På nett lenker vi dessuten direkte til kildene, slik at leserne kan avgjøre om vi har misforstått, vinklet for hardt, utelatt informasjon. Vi journalister får høre det med en gang i kommentarfeltet på sakene. Det kan føles ubehagelig og brutalt for journalister, noen ønsker sågar å sperre sakene sine for debatt. Men det er antakelig først når kritikken virkelig gjør vondt den har truffet spikeren på hodet.

DET ER INTERESSANT å se at Wikipedia ofte bringer bedre oversikt over pågående nyhetssaker enn tradisjonelle aviser. Mens New York Times unngår å omtale konkurrentens avsløringer i saken, har Wikipedia alt. Summen av mange blir fordomsfrihet.

Da jeg skulle skrive om de latterlige konspirasjonsteoriene rundt 9/11 var jeg ikke i stand til å imøtegå all faktainformasjonen. Jeg fikk hjelp av leserne, som var både flymekanikere, arkitekter og ingeniører. Slik ble artikkelen.

Min spådom er at web 2.0 får en yrkesgruppe som ofte akker seg over dumme lesere, til å oppdage at leserne er smartere enn oss. Én journalist har lite å stille opp med når Dagbladet.nos 860 000 daglige lesere crowdsourcer.

WEB 2.0:</B> Hva skjer med journalistikken når leserne blander seg mer og mer inn? Antakelig blir den svært mye bedre.
DÅRLIGERE FØR: Når Arbeiderbladet rapporterte om Nok et rolig landsmøte i Arbeiderpartiet var det selve garantien for at det hadde vært et helsikes rabalder på akkurat det møtet.
<B>RÅTABLOID I STORFORMAT:</B> Dagbladet hadde <a href=http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/02/01/490594.html>et stort kick på blodig krim</a> i mellomkrigstida. Gramatikken var elendig, kildeopplysningene tvilsomme og etikken hinsides. Den gang kunne din blotte tilstedeværelse nær åstedet føre til oppslag om at du var den mistenkte, med navn og det hele.
FJERNSYNSTEATER:</B> Ikke en gang i monopoltida, uten valgfriheten, likte folk <a href=http://no.wikipedia.org/wiki/Fjernsynsteater>finsk fjernsynsteater.</a> Det skulle spre kvalitetskultur i folkeoppdragende hensikt, og å gi en høytkulturelt alibi til det moderne mediet fjernsyn, ifølge Wikipedia. Det er først med web 2.0 at den slags har sjans til å få en viss oppslutning.
<B>VGs PAPIRAVIS FIKK ALT FEIL:</B> Hadde fire feil i ingressen når de omtalte drapet på 11-år gamle Rhys Jones. På nett ble alt rettet.
ET NETTFENOMEN?</B> Aritkler om tohodede slanger er ofte både populære og uviktige. Men det var de nok før nettets tid også.