Legg press på Sør-Afrika!

AFRIKANSKE LØSNINGER på afrikanske problemer er en gjennomgangsmelodi i nasjonale, regionale og internasjonale diskusjoner om demokrati og menneskerettigheter i Afrika. Den har satt tonen i debatten om hva som utgjør en legitim kritikk av afrikanske statsledere, hvem som har legitimitet til å kritisere og hvilken form for kritikk som er legitim. Denne identitetspolitiske frasen er forståelig men problematisk del av Afrikas koloniarv. På det maktpolitiske topplan har den utviklet seg til en fastfrosset, nasjonalistisk enhetsdoktrine. Den leder oppmerksomheten bort fra eksisterende uenigheter både innen og mellom afrikanske land om hva som er demokratisk akseptable midler og mål.

Den Afrikanske Unions (AU) håndtering av Zimbabwe-krisen er illustrerende. Unionens toppmøte fant sted i Sharm El Sheik etter at AUs, Sørlige Afrikas sammenslutning for økonomisk samarbeid (SADEC) og det Pan Afrikanske Parlamentets valgobservatører hadde underkjent annen valgomgang i presidentvalget på grunn vold, terror, mord- og tvang. Opposisjonen, som av denne grunn trakk seg fra omvalget, oppfordret AU til å intervenere. Unionens toppmøte mottok til tross for denne oppfordringen Mugabe som Zimbabwes statsoverhode. Et flertall stilte seg også bak Sør-Afrikas resolusjonsforslag som oppfordret «president» Mugabe og «opposisjonsleder» Tsvangirai og Bevegelsen for demokratisk forandring (MDC) til å innlede dialog, gi tilslutning til en samlingsregjering og anbefale en fortsettelse av SADECs meklingsprosess. Forslaget, som møtte sterk motstand fra land som Botswana, Zambia, Kenya, Senegal, Liberia og Nigeria ble umiddelbart avvist av MDC.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET FLERTALL i AU sluttet altså opp om en videreføring av president Mbekis oppskrift på afrikanske løsninger på afrikanske problemer. Opposisjonen har, med god grunn, avvist denne linjen som feilslått. Oppskriften, som har gått under betegnelsen «stille diplomati», har i praksis gått ut på å se gjennom fingrene med omfattende menneskerettsbrudd for å skape et forhandlingsklima hvor Mugabe ikke taper ansikt. Bondevik II regjeringen sluttet seg i sin regjeringstid til denne politiske linjen. Norges aktive deltakelse i denne internasjonale stillheten har bidratt til å legitimere et regime som etter SADECs egne prinsipper og valgstandarder mangler enhver demokratisk legitimitet. MDC har i en årrekke appellert til Norge, som en nasjon uten en kolonial fortid og sterke bånd til de afrikanske frigjøringsbevegelsene, om å bryte den diplomatiske stillheten. Den rød-grønne regjeringen, som har rettighetsbasert utviklingspolitikk som sitt varemerke og i henhold til sin strategi om kvinners rettigheter og utvikling «skal tale der andre tier», tok ikke bladet fra munnen før mars i år.

Thabo Mbekis «stille diplomati» har gitt MDC sterk politisk motvind. En lite påaktet grunnpremiss har vært at et mer demokratisk ZANU-PF, som bærer av en revolusjonær og antikolonialistiske tradisjon, er det eneste afrikanske politiske alternativet. Denne skjulte agendaen framgår bl.a. av president Thabo Mbekis interne forhandlingsnotater, som nylig er offentliggjort. Norge har i en årrekke lydig har tiet og kanalisert midler øremerket demokrati og godt styresett til «talks about talks about talks». Mbeki har, mens han har forsikret verden om sin diplomatiske framgang, gitt ZANU-PF-regimet elektrisitet, drivstoff og ikke minst støtte til politiet og det militære, herunder våpen.

Nesten en million zimbabwere er i denne perioden fordrevet fra sine hjem gjennom offentlige politiske voldshandlinger og ytterlige to millioner har forlatt landet av økonomisk og politiske grunner.



HVA SLAGS organisasjon er MDC? Partiets historiske og sosiale grunnlag har, som et resultat av Mbekis maktpolitiske konstruksjonen, fått liten offisiell oppmerksomhet. MDC er en politisk sammenslutning som går på tvers av rasemessige, etniske, klassemessige og politiske skiller. Partiet, som ble dannet i 2000, utgikk fra fagbevegelsens, den nasjonale grunnlovsbevegelsens (NCA), kvinnebevegelsens, kirkelige organisasjoners og en rekke menneskerettighetsorgansisjoners krav om en ny demokratisk grunnlov.

Partiets leder, Morgan Tsvangerai, var en framsynt fagforeningsleder som på 90-tallet bidro til å løsrive fagforeningen ZCTU fra ZANU-PF. Partiets intellektuelle utgjør en ny nasjonal akademikergenerasjon. Som samfunnsbevisste intellektuelle har de kjempet for et uavhengig universitet og samtidig utfordret myndighetenes politikk, både gjennom faglig og politisk arbeid.

OPPOSISJONSBEVEGELSEN har i møtet med ZANU- PF-regimets brutale og uredelige metoder holdt fast ved en ikkevoldelig linje. Den har gjennom praktisk politikk vist at den i overveiende grad makter å fastholde en politisk strategi hvor det er samsvar mellom mål og virkemidler. Kravet om en ny grunnlov, som setter grenser for presidentens makt og gjeninnfører ytringsfrihet, uavhengige domstoler og rettssikkerhet, er kjernen i denne strategien. Opposisjonspartiet er, med feil og mangler som en overdreven tro på rettsapparatet, en pragmatisk, udogmatisk og organisk sosial demokratisk bevegelse som med utgangspunkt i Zimbabwiske forhold søker nye svar på nye postkoloniale utfordringer.

HVORFOR MØTES denne nye afrikanske demokratibølgen med så innbitt motstand, ikke bare i Zimbabwe men også i Sør-Afrika og store deler av regionen? Vi er enige med Helge Rønning som i Dagbladet 27. juni ser Mugabe-regimet som del av et støttenettverk av afrikanske statsledere som går tilbake til frigjøringskrigene.

Et ubehagelig spørsmål er i denne sammenheng om Sør-Afrikas unnfallenhet er et isolert zimbabwisk fenomen eller representerer en mer generell politisk trend? Hvordan Sør-Afrikas manglende flyktningpolitikk overfor Zimbabwe og økt vold mot zimbabwiske flyktninger i Sør-Afrika henger sammen er et påtrengende spørsmål. Det samme gjelder sammenhengen mellom Sør-Afrikas avvisning av MDC som et politisk alternativ til ZANU-PF og ANC-regjeringens motsetningsfylte forhold til Sør-Afrikas egen fagbevegelse COSATU. Økte politiske angrep på pressfrihet, domstolenes og påtalemyndighetens uavhengighet og overføring av makt til tradisjonelle ledere i en situasjon med økende klasseskiller mellom svarte er et annet foruroligende fellestrekk mellom de to landene.

MDCs avvisning av AUs resolusjon og boikott av Mbekis forhandlkingsregime, som i praksis gir legitimitet til sammenslutningen mellom ytterliggående medlemmer av ZANU-PF, militære, politiet og sikkerhetsstyrkene som har gjeninnsatt Mugabe som president, bør gis aktiv og høylytt støtte.

LAND SOM Tanzania, Botswana og Senegal har allerede nektet å anerkjenne omvalget. Norge bør ta alle utenrikspolitiske kanaler i bruk for å få i stand en forhandlingsmekanisme som tar høyde for de asymmetriske maktforholdene mellom militærjuntaen og opposisjonsbevegelsen. Som et ledd i Norges rettighetsbaserte utviklingspolitikk bør det legge et hardt press på Sør-Afrika i FN og multilateral bistandssammenheng. Den Sørafrikanske fagbevegelsens initiativ til nasjonal, regional og internasjonal isolasjon av det illegitime Mugabe-regimet gjennom omfattende boikott av tjenester, herunder våpentransport, er en rettighetsbasert afrikansk demokratiseringsstrategi som bør støttes.

.