Legger lista lavt

Christan Ingebrigtsen legger lista så lavt at det blir vanskelig å komme under.

CD: Han er en av våre unge popstjerner med størst drag på fjortisfrøknene. Før han gikk solo, var han med i det britiske boybandet A1. Det var en ungjentemagnet som leverte lettfordøyelig pop myntet på et stort, ukritisk publikum. Og med det som utgangspunkt var bandet vellykket.

Treffer publikummet

Nå er Christian Ingebrigtsen ute med solodebuten. «Take Back Yesterday» er på ingen måte imponerende. Verken låt-, vokal- eller produksjonsmessig gjør han inntrykk med sin debut.

Men at albumet vil treffe kjernepublikummet, er jeg ikke det minste i tvil om.

A1-publikummet og den fansen han har opparbeidet seg i duett sammen med Maria Arredondo, vil garantert åpne både hjerter og lommebøker for å få cd-en i spilleren og låtene som ringetoner på mobilen.

A1 og Bryan Adams

Det mest positive trekket ved «Take Back Yesterday», er at Ingebrigtsen ikke forsøker å gjenta suksessen med A1. Den veldig forenklede boybandresepten er noe utvidet.

Her høres han ut som en salgs mellomting mellom A1 og Bryan Adams.

At Adams har et godt utviklet kommersielt gen, som gjør at det han synger selger, er vel kjent. Men det er mange år siden den kanadiske voksenpoperen kom opp med noe anstendig. Så når Ingebrigtsen lener seg til Adams, bør det være i visshet om at seddelpressa er i gang.

Søvndyssende

«Take Back Yesterday» byr altså ikke på noen overraskelser, men inneholder det en kan forvente av denne typen forutsigbar pop.

Her er myke ballader, sukkersøt pop og smårufsete mykrock.

Albumet er i hovedsak spilt inn av britiske musikere i London. Håndverksmessig er det ikke noe å utsette, det skulle da også bare mangle. Men hvorfor lage musikk det allerede går tolv av på dusinet?

Dette er rett og slett kjedelig og søvndyssende.