Jeg har i over 30 år, i ord og handling, vært opptatt av at vi i Norge bør føre kunnskapsbasert politikk.

Men dette betyr selvsagt ikke at all forskning, alle uttalelser fra forskere og all formidling av forskning skal slukes rått. Også forskning – ja, kanskje særlig forskning – må tåle kritikk.

Det er mange grunner til det.

Mye forskning er dårlig. Mange funn er usikre. Forskningsresultater er ofte motstridende, og forskningen ser bare stykkevis og delt. Noen spørsmål er svært godt belyst, mens andre problemstillinger forblir ustudert. Ofte sees ulike forskningsfelt i for liten grad i sammenheng. Dessuten er det som oftest ikke vanntette skott mellom fakta og verdier. Og slik er det, selv om forskerne bestreber seg på å være både dyktige og redelige.

Også politikere og andre som bruker forskning, gjør feil. De kan misforstå eller misforstå med vilje. Det hender de plukker ut den forskningen som passer best, og at de overser forskning som ikke passer. Dessuten er det legitimt i et demokrati å legge forskning til side, dersom man vektlegger andre verdier høyere eller frykter konsekvensene av å følge anbefalinger fra forskning.