MANGLENDE TILLIT: I Ukraina protesterer demonstranter mot landets lovlig valgte ledelse. Mindretallet finner seg ikke i å være mindretall, skriver Hans Fredrik Dahl. Men har vi selv lagt legitimitetsproblemet bak oss? Foto: Reuters / NTB Scanpix.
MANGLENDE TILLIT: I Ukraina protesterer demonstranter mot landets lovlig valgte ledelse. Mindretallet finner seg ikke i å være mindretall, skriver Hans Fredrik Dahl. Men har vi selv lagt legitimitetsproblemet bak oss? Foto: Reuters / NTB Scanpix.Vis mer

Legitimitet i krise

Ukraina, Thailand - og Norge. Kan det skje hos oss?

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: Denne ukas hendelser i Ukraina og Thailand ryster oss. Og rystelsen er egentlig tosidig. Folkelige opprør kaller rimeligvis på sympati, særlig når de går i rette med korrupsjon og vanstyre. Det som skjer på gateplan i Bangkok og Kiev synes derfor som rettferdige slag.

Men perspektivene! Både Ukraina og Thailand har lovlig valgte regjeringer, endatil med flertall i parlamentet. Flertallet støtter altså regjeringen. Men mindretallet finner seg ikke i å være mindretall. De anretter store demonstrasjoner mot regjeringen. Demonstrasjonene vokser, øker i krav, eskalerer til å forlange at regjeringen går av. Folk flommer inn på kontorene, opp i parlamentene, inn på politistasjonene. De finner seg ikke i at de ikke får bestemme!

Så det er egentlig hovedsaken: Hva menneskene mener om regjeringen sin. Regimet mangler legitimitet. Parlamentets flertall er ikke folkets flertall, sier demonstrantene. Sikkert med atskillig rett. Valg kan arrangeres, resultater ordnes, det kjenner vi fra historien.

Men det skal noe til å forlange et flertallsstyres avgang. Vi snakker om stater nå, som skal overbevise andre stater om sin rett til å ordne de indre forhold. Verden må derfor overbevises med prov på at det virkelig har foregått fusk og fanteri, før den — vi — ser bort fra et valgts parlaments sammensetning og bøyer oss for opposisjonens syn på regimet som illegitimt. Demonstrantene har en jobb å gjøre i så måte, de også.

Men hva er legitimitet? Det er ikke noe lett spørsmål. For noen år siden var jeg medlem av en internasjonal forskergruppe av historikere som skulle studere legitimitet og illegitimitet i Europa 1930—60. Vi fant det lett å enes om fascistiske og nazistiske regimer som illegitime, men verre å stille opp noen saklige forutsetninger av allmenn art. Å definere legitimitet, det viste seg vanskelig. Man kom ustanselig tilbake til hva menneskene der og da selv mente. Hvis mange mener at de som styrer gjør det uten legitim rett, ja da er regimet illegitimt. Men hvor mange skal til? Ti prosent? Tretti? Femti? Antologien vi skrev, «Legitimacy in Europe 1930-60», var heroisk og kanskje et nybrottsarbeid, men ikke helt god.

Opposisjonen i Ukraina krever at landet inngår en avtale med EU. Regjeringen har støtte i parlamentet for ikke å gjøre det, i hvert fall ikke nå. Kloke internasjonale kommentatorer forklarer oss at det ligger mer under dette enn bare ja eller nei til EU; Ukraina er fra gammelt av et splittet land med en østlig russiskvennlig og en vestlig russiskfiendtlig befolkning. Og presidenten er en skurk. «De er ikke mennesker, de som sitter der inne», sa en ung demonstrant til internasjonalt tv-team forleden. Stort sterkere kan man ikke uttrykke avsky. Men har han rett?

EU vet vi litt om selv, vi nordmenn. To ganger har vi holdt folkeavstemninger, begge ganger har vi trosset de politiske elitenes råd og stemt nei. Nei-folket har hatt sin «dronning», som Julia Timosjenko; i 1972 het hun Berit Ås og i 1994 var det Anne Enger Lahnstein. Men begge ganger respekterte mindretallet å komme i mindretall. Ville folket ikke ha Europa til Norge, så fikk de la være. Direktører, byråsjefer, partiledere og europaentusiaster tok dette til etterretning.

Er vi derfor bedre enn protestantene i Ukraina, gulskjortene i Bangkok? Ja, for så vidt som folkets avgjørelse ved valg ble anerkjent som den definitive avgjørelsen. Selv med den hårfine margin av 51—49 ble flertallet lagt til grunn, uten at mindretallet mukket. (Jeg ser bort fra at de tok hevn med EØS i denne sammenheng). Man kan alltids lure på om mindretallet ville vært like føyelige om resultatet hadde gått den andre veien. Men EU-avstemningen hadde legitimitet, det er saken, tross den ørlille marginen som skilte.

Men er dette uttrykk for at vi har lagt legitimitetsproblemet bak oss? At vi derfor befinner oss på et høyere stadium i politisk kultur enn demonstrantene i Kiev eller Bangkok?

Hør da hva som videre skjedde i Norge:

Noen mistet legitimitet i 1972, noen som hadde vært en fast og vanlig ingrediens i politikk og offentlighet i hundre år. Ikke partiene, de tilpasset seg at de kom i mindretall ved avstemningen. Knapt lederne, de tilpasset seg også. («Tilpasse» kan høres litt feigt ut, men er i denne sammenheng et honnørord). I det hele tatt, «regimet Norge», parlamentarismen og det hele, mistet ikke legitimitet.

Men det gjorde avisene! De politiske partienes faste støtte gikk inn i en krise. Pressen, den gang det klart viktigste medium, måtte motta resultatet av folkeavstemningen 1972 som et sviende nederlag. Den hadde fulgt sine partier i dette som i alle andre meningsspørsmål, og anbefalte leserne å stemme ja. De gjorde det, fordi det helt siden 1880-tallet hadde vært skikk at avisene var partiaviser. Den formelle tilknytningen var riktig nok ulik. Arbeiderpressen hadde sterk, venstrepressen (den største) svakere partitilknytning, med hensyn til eierskap og organisert partibånd. Men i journalistikken, avisenes innhold, spilte denne forskjell mindre rolle. Ei avis forfektet inntil 1972 sitt partis standpunkt i ett og alt, den skrøt av partiets møter og fortidde eller forhånet dets politiske motstandere. Ved hvert valg oppfordret den i store overskrifter folk til å stemme på nettopp dette partiet; enhver avis var ikke bare et mikrofonstativ, men en valgplakat, for sitt parti.

1972 ble et jordskjelv, med virkninger langt ut over selve markedssaken. Velgerne sa nei, enda regjeringen, de fleste partiene og langt de fleste og største aviser i landet hadde anbefalt dem — ja, til dels truet og presset til — å si ja.

Partiene, som hadde bundet avisene, mistet nå sin presse. Avisene sa opp lojaliteten. Partilojaliteten hadde jo brakt dem tap, ved å sette dem på kant med folkemeningen. Følgelig måtte de revurdere sitt forhold til det politiske system. Det endte som kjent med at de fleste presseorganer i landet skiftet kurs. Fra å være partiaviser ble de uavhengige, frittstående. Troløse og upålitelige for partiene, uberegnelige og farlige for politikerne, i forhold til hva leserne var vant med.

Dette var resultat av en legitimitetskrise, hvis vi noen gang har hatt en. Vel kom ikke redaktørene stormende med kjepper og klubber for å banke opp politikerne. Men de ønsket ikke lenger å være del av et partipolitisk system, de trakk seg ut. Etter hundre års deltakelse trakk de seg ut.

Så der er vi i dag. Naturligvis har alle berørte — partene, lederne, elitene — tilpasset seg en troløs presse. Norge er stadig Norge. Men ingen må være i tvil om at forandringen har vært dyptgripende, selv om ingen i Norge tar seg inn i regjeringskontorene med vold, eller krever statsministerens avgang straks. Det at pressen ble uavhengig, og at troløsheten som prinsipp spredte seg til alle medier, det har forandret oss. Og det skyldtes en legitimitetskrise som fikk langt og komplisert etterspill, i en varig forandring av norsk demokrati.

Var det noen som trodde at legitimiteten én gang for alle var fast og uforanderlig i Norge?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.