Lei av å være myk

Ed Harcourt gjorde seg ferdig med kjærlighetssorgen på sin siste plate. Nå er det mest helsa som bekymrer engelskmannen.

STOCKHOLM (Dagbladet): På glassbordet inne i et mer-enn-romslig og mer-enn-stilig hotellrom på supertrendy Lydmar i Stockholm, står det et whiskyglass med ingefærpulver og et shotsglass med honning på et brett, sammen med mineralvann og sitron.

Ed Harcourt (25) har vondt i brystet igjen.

Trist plate

Selv om brystsmertene fra ett år tilbake er viden utlagt i låter som «Bittersweetheart» og «Metaphorically Yours» på Harcourts andre album «From Every Sphere» (terningkast fem her i Dagbladet sist uke), er det host-og-hark-varianten av brystsmerter som råder nå. Intimkonserten han skal holde i Stockholm seinere på kvelden er hans største bekymring. For med ny kjæreste i boks, er han lykkeligere enn på lenge.

- Jeg liker så altfor godt å ha det gøy. Fire uker på turné i England har tatt på, unnskylder Harcourt seg overfor Dagbladet.

- Men det er ikke til å komme fra at «From Every Sphere» er et trist album. De beste sangene handler alltid om kjærlighet og oppbrudd. Gladsanger er bare irriterende, mener Ed Harcourt, som også er irritert over at han blir oppfattet som en sensitiv og utpreget myk type.

- Det er bare fordi jeg skriver rolige sanger på piano. Hvis du hører på tekstene til la oss si Mudvayne, er de sikkert mer sensitive enn mine, bare at de er fordekt av Slayer-riff og liksomskummel image.

Droppet dobbeltalbum

«From Every Sphere» er albumet som befester den nå London-bosatte, verdsamlende engelske pianisten og sangeren som en av singer-/songwritersjangerens store, nye stemmer, sammen med folk som Ryan Adams, Badly Drawn Boy, Tom McRae og Rufus Wainwright.

Harcourt har den riktige nettopp-stått-opp-sveisen, det plakatvennlige ansiktet og den perfekte fyllesjuk-men-like-blid-looken som kjennetegner både syngemennene og bandledere ved foten av det nye årtusenet, fra Adams via Julian Casablancas til Jack White.

- Jeg trodde dette skulle bli et dobbeltalbum. Men så tenkte jeg at folk kom til å synes at det ble for mye, for navlebeskuende. Så jeg lot være, forklarer Harcourt, som spiller på John Dee i Oslo 1. april.

- Jeg skriver sjelegranskende sanger, og blir sikkert selvopptatt og selvabsorberende uansett. Jeg kan bare håpe at det er noen andre der ute som føler det samme.

Fra Waits til Carver

Det er det nok. Harcourt har siden debuten med det demopregede minialbumet «Maplewood» i 2000 innyndet seg hos en bred fanskare, ikke minst med årsoppsummeringsfavoritten «Here Be Monsters» fra 2001.

- Unge folk, trendy folk, nerder, 45 år gamle platesamlere, gothjenter i tenåra. Hvis du lurer, så er variasjonen mer spennende enn de gothjentene som står fremst på konsertene mine, påstår han.

Sammenlikninger med Tom Waits og Brian Wilson i første rekke, og Elvis Costello, Harry Nilsson og Nick Cave i andre, preller også av.

- Jeg vil si at jeg er like inspirert av litteratur som av musikk. Jeg fikk aldri somlet meg til å begynne på universitetet, så jeg driver med mitt eget lille utdanningsprosjekt, forklarer mannen som kalte opp et spor på «Here Be Monster» etter Joseph Conrads ondskapsmesterverk «Heart of Darkness».

- Jeg er over Conrad-fikseringen min nå. Jeg leste nettopp «Cathedral» av Raymond Carver, og det var mørkt nok for meg, sier Harcourt.

LEI AV Å VÆRE MYK: Ed Harcourt er lei av å bli oppfattet som en myk, sensitiv type, men innrømmer at de beste sangene alltid handler om kjærlighet. 1. april spiller han i Oslo.