Lei kommafeil

Varmt og morsomt om homofili og adopsjon.

FILM: Den kunne blitt klam. Den kunne blitt klissen. Den kunne blitt et politisk korrekt kampskrift og forsvarstale for «saka». Men «Patrik 1,5» er heldigvis ingen av delene. Den er først og fremst en film som med massevis av avvæpnende humor minner om at problemene til homofile par er til forveksling lik de heterofile sliter med. Og enda viktigere: Den viser at begrepet «familie» rommer så uendelig mye mer enn mor, far, barn, stasjonsvogn og golden retriever.

Homofob

Göran og Sven befinner seg i en slags pre-ammetåke. Gutta er blitt godkjent som adoptivforeldre og venter nå på «Patrik 1,5». De har flyttet inn i et konservativt, prektig og barnevennlig nabolag, og har innredet barneværelset etter alle kunstens regler. De er hyggelige, sympatiske – og i overkant naive. For myndighetene har på ingen måte tenkt å gi dem ansvaret for en smårolling. Patrik viser seg å være 15, ikke 1,5, og har gått inn og ut av fosterfamilier og barnehjem i årevis. Han har også svært klare meninger om menn som elsker menn. Forholdet gutta imellom knaker også, da de takler homofobe Patriks ankomst på svært forskjellig vis.

Godt humør

Filmen sorterer under komedie, men som med de fleste gode komedier ligger alvoret like under, ikke minst i unge Patriks kynisme: «Jeg trenger ingen familie, jeg trenger bare penger». Det handler om respekt og toleranse, om evnen til å finne lykke og tilhørighet. Regissør Lemhagen, som også sto bak barnefilmsuksessen «Tsatsiki» tar på elegant og humoristisk vis et oppgjør med både fordommer, småborgerlighet og dobbeltmoral, og unngår de fleste homoklisjeene og -stereotypiene. «Patrik 1,5» fortjener et stort publikum. Den byr på svært gjenkjennelige situasjoner og problemstillinger, uansett filtilhørighet. En film som gjør en litt klokere – og mye gladere.