Leif Ove Andsnes opp og i mente

Hvem i all verden har hørt om Benjamin Brittens klaverkonsert fra 1938, bortsett fra den lille kretsen av Britten-beundrere? Atskillig flere enn tidligere, blir nok svaret, nå når Leif Ove Andsnes' innspilling av den, med Birmingham symfoniorkester under Paavo Järvi, sendes ut på markedet.

Det er et eiendommelig verk og et uventet valg, både av Andsnes og EMI, selv om sistnevnte så utvilsomt skjeler til det britiske hjemmemarkedet.

Andsnes på sin side tar ikke sidehensyn denne gangen heller. Nok en gang viser nemlig innspillingen hans sikre blikk for halvt skjulte musikalske kvaliteter i standardrepertoarets ytterkanter.

Det ville ikke ha hjulpet, om ikke innspillingen også viser at Andsnes er sterk nok som fortolker til å spille ukjente verk rett inn i oppmerksomhetens sentrum. Det virtuose anslaget, den briljante oppfølgingen og rundkastene over i de forunderlige sjangerkrysningene treffer presist en mer leken komponist enn hva vi forbinder med navnet Benjamin Britten, i ferd med å skrive en slags filmmusikk uten film.

Siste sats lar seg ikke redde, i all sin friskfyraktighet. Men resten, der dirigent og orkester er med på notene, er en sann fryd å følge.

Burlesk

Utgivelsen byr også på Sjostakovitsjs første klaverkonsert, skrevet fem år før Brittens og med Håkan Hardenberger i trompetstemmen som gjør verket til en dobbeltkonsert.

Også Sjostakovitsj er mer bisarr her enn i seinere verker, mindre krampaktig i sin desperasjon, mer utforskende i det burleske.

Stor tyngde har ikke konserten, og Andsnes og Hardenberger spiller opp til egenarten i den med sikker teft for hvor langt musikken bærer, før de gir oss Enescus enkle legende som ekstranummer til slutt.

Ekstranummer

Med Andsnes har EMI åpenbart oppdaget at de har fått en pianist som gjerne går utenfor allfarvei. Slik dukker han opp i Karol Szymanowskis 4. symfoni fra 1932 også, som nærmest er for en klaverkonsert å regne, med det virtuose noe neddempet for å passe til Szymanowskis egne, noe begrensede ferdigheter på podiet.

Resultatet klinger som en blanding av Prokofiev og Debussy, utsøkt spilt av Andsnes og Birmingham-orkestret under Simon Rattle, uten at det overbeviser meg om nye kvaliteter hos komponisten.

Eiendommelig nok er da også symfonien et slags ekstranummer til

innspillingen av Szymanowskis opera «Krsl Roger», som Rattle overrasket Salzburg-publikum med, da han fikk frie hender fra festivalsjef Gerard Mortier.

Operaen er relativt kort, badet i en slags opulent sanselighet der visstnok den overdådige scenografien er like viktig som musikken. Det kan kanskje forklare det noe vage inntrykket den gir som ren musikk, som nok et eksempel på dekadansens halvhjertede svermeri for Dionysos i skikkelse av en mystisk gjeter.

Men den synges og spilles briljant, fra alle hold.