HAN, SOLO: Leif Haaland, nå uten The Future og åtte år etter «Let You Go», dyrker klubbmusikken på sin kurante solodebut, skriver vår anmelder. Foto: Simon Skreddernes.
HAN, SOLO: Leif Haaland, nå uten The Future og åtte år etter «Let You Go», dyrker klubbmusikken på sin kurante solodebut, skriver vår anmelder. Foto: Simon Skreddernes.Vis mer

Anmeldelse: LEIF – «Scandinavian Melancholy»

LEIFs technopop er cheesy og catchy på samme tid

I både pose og sekk.

«Scandinavian Melancholy»

LEIF

4 1 6

Elektropop

2018
Plateselskap:

Popklubb

«Litt teit, men lett å like!»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Klubbmusikk er uløselig forbundet med skeiv seksualitet. Fra David Mancuso og Larry Levans utopiske discoenklaver på 70- og 80-tallet, til Berghain i Berlin – technoturismens episenter – har folk søkt tilflukt fra streitingenes fordømmelse.

Åtte år har passert siden sommerlige «Let You Go» førte Leif & The Future til Urørtfinalen. Skal man tro solodebuten «Scandinavian Melancholy», har bandleder Leif Haaland kjempet en del personlige kamper siden da.

Særlig riften mellom hans kristenkonservative oppdragelse og gryende bi-seksualitet preger plata, som er svøpt i messende synthlyder og «fire flate»-rytmer. Musikken er, for å si det med «The Big Lebowski», en slags technopop.

Hjulpet av Daniel Tjäder fra den hippe, svenske duoen Korallreven, befinner låta «Detroit» seg i posisjon typisk for albumet: cheesy og catchy på samme tid. Med baleariske trommer og gitarer på den ene siden, stekete synther og koringer på den andre, minner det om islandske GusGus, eller Swedish House Mafia med ganske god smak. Litt teit, men lett å like!

«Kids 2», sløye «The World We Knew» og lettbeinte «Neon Ethics» er også veldig kurante spor. «Breakdown & Burnout» er til gjengjeld en såpass svak melodi at bismaken av LEIFs univers tar overhånd.

Det er én åpenbar singel her: «Boys Who Want Love». Etter tittelen å dømme, skulle man kanskje tro det var en real homofili-anthem. Hookets andre halvdel – «Girls who want freedom» – illustrerer imidlertid at sangen snarere er et oppgjør med de forsteina kjønnsmønstrene som gjør alle vondt: kvinner som menn, streite som skeive.

«Scandinavian Melancholy» er ikke et stort album som setter store følelser i sving. Men det er solid håndverk, og gjør susen: Mer lyden av en grei tur på byen, enn en ekstatisk helaften på klubb.

.