Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Leilendinger i boligmarkedet

Vi ble frigjort fra reguleringer i boligmarkedet. I stedet er vi lykkelige i bankenes vold.

SELVEIERE: Eneboligfelt på utsiden av Drammen. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
SELVEIERE: Eneboligfelt på utsiden av Drammen. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET. Vis mer

Etter krigen flyttet nordmenn fra landet til Lambertseter, Oppsal og Bøler. Fra romslige kår til tre rom og kjøkken. I Oslo fantes arbeid. Både i industri og tjenestenæring. Landsbygda hadde ikke bruk for så mange. I Oslo skjøt boligblokker opp som paddehatter. Der flyttet de nye Oslo-borgere inn. For et overkommelig innskudd fikk de tak over hodet og utsikt til en sandkasse og noen lekeapparater på plenene utenfor. OBOS hadde en nøkkelrolle. Oslos bolig og sparelag sto for bygging og organisering av borettslag. Prisen for et boliginnskudd var på linje med prisen på en bil, da biler ble tilgjengelig for hvermannsen. Familiene klarte seg på en årslønn. Mor, og nabokjerringa, var hjemme og overvåket ungeflokkene som lekte på de store, nye områdene som før hadde stått ubebygd. Folk måtte ikke låne så mye penger for å skaffe seg husvære.

Idyll? Kanskje, for noen. Men ikke for alle. Det tok ikke lang tid før ungdommen som hadde vokst opp i slike drabantbyer drømte om småbruk på landet eller på Karlsøy i Troms. Og kvinnene ville vekk fra kjøkkenbenken og ut i arbeidslivet. Det skjedde, som vi husker, på 1970-tallet.

Også den gangen slet studentene med å få tak over hodet i Oslo og i de andre byene som tilbød høyere utdanning, men de fleste klarte det på et vis. De bodde på hybler, privat eller i samskipnaden. Mange, særlig de som hadde fått OBOS-medlemskap i konfirmasjonsgave, fikk etter hvert borettslagsleilighet. Mange måtte betale penger under bordet for å få kjøpt de gjevest beliggende borettslagsleilighetene. Ikke alle fikk disse pengene igjen ved salg.

Resten er historie. På 1980-tallet liberaliserte Willoch-regjeringen boligmarkedet og finansmarkedet. Pengene fløt fritt. Småfolk fikk en kortvarig følelse av rikdom da de solgte sine borettslagsleiligheter til markedspris, for så å oppdage at fortjenesten forsvant ved kjøpet av den neste boligen. De som ikke hadde en innskuddsleilighet å selge kunne nå låne nesten så mye de ville av utlånsvillige banker. Entreprenører, bolighaier og banksjefer gned seg i hendene. Nyfrelste selveiere frydet seg over økende boligverdier. Selveierdemokratiet rådde. Lykkefølelsen var individuell. På slutten av åttitallet gikk bunnen ut5 av boligmarkedet. Verdiene raste med 30—40 prosent. De uheldige, som ble syke, mistet jobb eller ektefelle, ble gjeldsslaver. Det måtte en gjeldsordningslov på plass. Bankene gikk over ende. Staten måtte overta. Gro og Arbeiderpartiet måtte inn og rydde opp, sa de.

Men Gro, Jens og Arbeiderpartiet ville ikke ta boligpolitikken tilbake. De har latt markedet å styre boligsektoren i en slik grad at partiet nå erkjenner at det ikke er nok. For et halvt år siden la et boligutvalg, nedsatt av Ap?s stortingsgruppe, fram et 12 siders notat med forslag om hvordan politikerne igjen skal få innflytelse i dette villstyrige markedet. Der slås det fast at boligbygging er et politisk ansvar, samtidig som det erkjennes at «ingen» nå har et tydelig ansvar for boligforsyning. Derfor vil utvalget ha en egen boligminister. I dag er ansvaret strødd rundt. Ingen har full oversikt over boligbehovet. Befolkningsveksten holder ikke tritt med byggingen av boliger. Det betyr at prisene stiger. I takt med dette stiger husholdningenes gjeld. Men myndighetene kan lite gjøre med karusellen. Norges Banks styringsrente er i praksis styrt fra utlandet. Regjeringen tør ikke å utfordre det tilfredse flertall. Det mest konstruktive forslag går ut på å bygge flere boliger slik at markedet kan løse prispresset. I tillegg må vei og bane bygges slik at folk kan bo i eksempelvis Hamar og jobbe i Oslo uten å slite seg ut. Det vil et solid flertall på Stortinget stille seg bak når de får seg forelagt regjeringens boligmelding til vinteren.

I mellomtida vil prisene på boliger ha steget med ytterligere sju prosent i året, ifølge SSB. Gjelda vil stige tilsvarende. Folk vil være enda mer bastet og bundet til sine banker, som på sin side benytter anledningen til å øke marginen mellom innlån og utlån. Boligeiere vil være interessert i en boligprisvekst, siden det øker deres formue. Det vil øke deres muligheter til å ta ytterligere lån på boligen, til for eksempel hytte og båt. Men terskelen for å komme inn i boligmarkedet for våre barn, vil være høyere. Alle er definitivt ikke med. Hvis man da ikke bygger så mange nye boliger i pressområdene, der studieplassene er, at prisen på alle boliger synker. Hvem vil smile da? De unge? Deres foreldre? Bankene? Politikerne?

[i] [ii]

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media