Lek i laboratoriet

«Eksperimentet» er en fin, liten paranoid fantasi.

Foto: Knut Bry/Trøndelag Teater
Foto: Knut Bry/Trøndelag TeaterVis mer

TEATER: Det forblir fascinerende at vi stadig henger med. I «Eksperimentet» gjør Jo Strømgren, regissør, manusforfatter, scenograf og koreograf, det han har gjort flere ganger før: Utforsker kvinneenklaver med krangling og fellesskap, isolasjon og lengsel, i et særeget teaterspråk som er en blanding av dans, sang, nøye innstudert kroppsspråk og rasende dialoger på rent gibberish ispedd en og annen forståelig glose. Selv med så mange og tykke lag utenpå kjernehandlingen, lykkes han i å fortelle en historie som både er stringent og klar, og kompleks, full av tolkningsmuligheter. Det er selve den tilslørte formen som skaper gåtene og som gjør at verkene yter den nødvendige motstand - og det koreografiske og scenografiske som gjør dem til fine estetiske opplevelser.

Prøvekaniner
I «Eksperimentet» er vi i et eller annet østblokkdiktatur, og klærne til de fire kvinnene på scenen antyder at vi er under eller like etter 2. verdenskrig. De er menneskelige prøvekaniner for forskning av den hemmelige, mørke typen. De åpner små skapdører, drikker av termosene som er der, og gir tilbakemelding til en metallisk mannsstemme på et høyttaleranlegg. De mange sammensatte følelsene til de fire akkompagneres av gamle, sentimentale slagere med strykere og bevende vokal, og lystige kampmarsjer. Alt taler: Musikk, intonasjon, kroppsholdning og koreografi, bare ikke ordene: Vi holdes utenfor forklaringene og resonnementene, men tar likevel del i den klaustrofobiske følelsen av å være overvåket og manipulert.

Politisk
«Eksperimentet» får et drag av politisk satire selv om overmakten bare er en bifigur. Det er elegant. Og selv om det rundt halvveis kommer et stykket-inni-stykket-parti som grøter det hele til litt, er spenningskurven upåklagelig stigende.

«Eksperimentet» er en liten paranoid fantasi på en snau time. Det kan man godt unne seg en helt vanlig ukedag.