Lek med den kunstneriske friheten

KVINNER I FILM: Jeg har ingenting i mot feminisme, eller målet om minimum 40% kvinneandel i norske filmproduksjoner, men jeg har en enorm uvilje mot at man utfra politiske målsetninger skal styre kunsten.Einarssonutvalgets rapport om statlige virkemidler på filmområdet starter med et fyrverkeri. Rapporten - et bestillingsverk fra Trond Giske - har hatt som formål å danne et beslutningsgrunnlag for den retning Trond Giske allerede har penset ut for norsk film. De røde fanene på rapportens omslag gir ironisk nok assosiasjoner til Sovjetunionens storslåtte satsing på filmediet og filmskapere som Pudovkin og Eisenstein. Det er allikevel en selsom opplevelse å se at deler av rapportens innhold faktisk følger de politiske linjene som indikeres i plakaten.

RAPPORTEN konkluderer helt entydig og klart med at dersom målet om 40% kvinneandel i nøkkelposisjoner i norsk filmproduksjon ikke oppnås innen 2010 skal tvangskvotering innføres. Andelen gjelder alle nøkkelposisjoner, inkludert hovedroller, manusforfattere, produsenter og regisører. Hvilken rett har Ane Dahl Torp eller Trond Giske til å kreve at manusforfattere tryller om sine hovedroller til å bli kvinner og ikke menn? Videre ønsker utvalget at billettstøtten skal utvides slik at det gis 100% billettstøtte til filmer der to av fire nøkkelfunksjoner besettes av kvinner. De vil også innføre «poengtilskudd» for kvinnelige nøkkelfunksjoner.

DET ER UNDERLIG å se at et drøyt tiår etter kommunismens fall er selvsensuren på veg inn igjen, denne gangen i Skandinavia og i form av feminisme. Veien til helvete er brolagt med gode hensikter, slik er det også denne gangen. Når Sovjetunionen ønsket industriarbeideren, bonden og soldaten frem i filmmediet brukte de på lignende vis økonomiske pressmidler for å styre kunsten inn i deres eget bilde. Når Ane Dahl Torp og hennes meningsfeller ønsker flere kvinnelige hovedroller benytter de filmkunsten som et politisk instrument for å oppnå samfunnsendring. Den politisk instrumentelle kunsten styrt av overordnede planer, ikke kunstnerens egne, er en farlig vei fremover.

VLADIMIR LENIN sa; «den viktigste av alle kunstarter er filmen», om han mente viktig for å fremme sitt eget politiske syn eller viktig i seg selv er nokså ullent. For meg kan det synes som kamerat Dahl og kamerat Giske har den samme ullne forståelse av filmmediet. De bør holde seg langt unna når manusforfattere skriver frem sine hovedroller og gjøre sine kamerathilsener et annet sted enn midt i det frie norske kunstlivet.