Anmeldelse: Nora Ikstena, «Feiringen av livet»

Lek med døden - og livet

En begravelse som byr på sju overraskelser.

SPENNENDE: Nora Ikstena fyller 50 år i 2019. Hun er en av de mest framtredende forfatterne i dagens Latvia, over satt til blant annet engelsk, japansk, kinesisk og russisk. Foto: Bokbyen Forlag
SPENNENDE: Nora Ikstena fyller 50 år i 2019. Hun er en av de mest framtredende forfatterne i dagens Latvia, over satt til blant annet engelsk, japansk, kinesisk og russisk. Foto: Bokbyen ForlagVis mer

Når noen som har stått oss nær, brått blir borte, oppstår en tomhet. Plutselig melder spørsmålene seg, alt det vi aldri fikk greie på. Og nå er det for seint.

Den latviske forfatteren Nora Ikstena forteller i romanen «Feiringen av livet» om H­elena, en voksen kvinne som mister sin mor, Eleonora.

Hun kjente ikke mora spesielt godt. Hun hadde ikke engang kalt henne mor. Og mora hadde ikke kalt henne datter. «De hadde innrømmet overfor hverandre at det eneste usynlige båndet mellom dem var fornemmelser

Hverdagslighet

Da Helena var liten, hadde Eleonora satt henne «vekk til oppfostring hos skikkelige folk i byen», og det skjedde «uten merkbar hjertesorg». De møttes, men snakket mest om hverdagsligheter, om «snødekke, gjørme, regnvær, trekkfuglenes flukt, kampen mot snegler i hagen, gamle trær som lynet til stadighet slår ned i, ovnen som det siger røyk ut av i tide og utide, muggskorpe i syltetøyglass». Eller om «ukjente forfatteres dikt fra begynnelsen av 1900-tallet», som var moras eneste lesestoff.

Alt ligger altså til rette for en psykologisk roman om fremmedgjøring mellom mor og en datter, om ensomhet, frustrasjoner, likheter og forskjeller, hat og kjærlighet, et ikke uvanlig tema verken i norsk eller internasjonal litteratur for tida. Men det er ikke en slik bok Nora Ikstena har skrevet.

Sju ukjente gjester

I en samtale med presten om begravelsesseremonien, viser det seg at Eleonora før hun døde, har bedt ham om å invitere sju spesielle, navngitte gjester. Med mye strev har han klart å finne fram til disse kvinnene og mennene fra fortida. Helena har ikke hørt om noen av dem. De stiller opp til gravferden og til en likvake som varer gjennom påfølgende natt.

Disse snåle typene forteller hver og en om sitt forhold til Eleonora, den ene historien merkeligere og mer spesiell enn den andre. Ingen av dem har hatt noe vedvarende forhold til henne, de har møtt henne i faser av livet. Episodene handler om kjærlighet, lidelse, lekenhet, mord, sult, mat og mye annet. Livet er ikke rettlinjet, det rommer episoder og historier, forhold og avslutninger.

Folkediktning

Romanen er mer absurd og surrealistisk enn den er preget av naturalisme. Den kan minne om stemningen i mange av de symbolske og poetiske filmene som ble lagd i flere østeuropeiske land under sovjettida og som i seinere år har vakt stor interesse i Vesten.

Litteratur fra Latvia er sjelden kost i Norge. Bokbyen Forlag har tidligere utgitt Janis Jonevs’ «Fordømte ‘94», som sammen med romanene til Nora Ikstena har vært blant de mest leste i landet de siste åra. Den er noe helt annet, mer en oppvekstroman i rock’n roll-stil, der interessen for blant annet norsk black metal står sentralt hos en gruppe ungdommer.

Religion og dikt

Når jeg leser i Store Norske Leksikon om latvisk litteratur, ser jeg at den har dype røtter i folkelige overleveringer, blant annet folkeviser (som det skal finnes hele 1,6 millioner av), religiøse skriverier og en tradisjon for korte, fire linjers dikt kalt «dainas». Mens den lange Sovjet-tida først og fremst brakte fram sosialrealisme i kommunistisk ånd, har man de seinere åra fått en ny vår, blant annet representert med Nora Ikstena, som er oversatt til en rekke språk, også engelsk.

Det er nærliggende å slutte at Ikstena kan være inspirert nettopp av folkediktningen. Boka rommer både eventyr og dikt. Den starter og slutter med en drøm, en slags religiøs visjon, der en «hellig kone» står sentralt. Seinere presenterer Helena for presten et alternativ til hans kristne tro, der «den store brud» er hovedperson.

Legender

Historiene som blir fortalt av de frammøtte likvåkerne er også formulert i et språk som er alt annet enn naturalistisk. Landskap, visjoner, tankestoff og følelser blir framstilt symbolsk og lyrisk. Fortellingene blir en slags legender, der personene som opptrer får et mytisk, eviggyldig preg. Helenas reaksjoner og forvirring stilt overfor disse «sannhetene» om en mor hun aldri kjente, blir også skildret symbolsk:

«På et tidspunkt tenkte Helena at hun ikke kom til å overleve natten. Hun følte seg som en ung rekrutt, jaget i en merkelig spissrotgang – hun ble kastet stein på, skreket til, tilbedt og kjærtegnet, holdt tilbake for å bli trøstet, revet i håret; de grafset begjærlig etter brystene, kysset henne ydmykt på pannen, de strakk vennlig ut hånden, klappet på begge kinn, knelte foran henne, pisket ryggen hennes…»

Livet - verdt å feire

Landskap, mennesker, stemninger og historier veves sammen til et gjennomlyst bilde av tilværelsen, det mangfoldige og kontrastfylte livet, innhyllet i et mysterium fra vi fødes til vi dør.

Ubegripelig, men fascinerende, og det eneste vi har. Bare dette er det all grunn til å feire, slik Nora Ikstena gjør det i et kjærkomment møte med diktekunsten i det moderne Latvia.