Når noen som har stått oss nær, brått blir borte, oppstår en tomhet. Plutselig melder spørsmålene seg, alt det vi aldri fikk greie på. Og nå er det for seint.

Den latviske forfatteren Nora Ikstena forteller i romanen «Feiringen av livet» om H­elena, en voksen kvinne som mister sin mor, Eleonora.

Hun kjente ikke mora spesielt godt. Hun hadde ikke engang kalt henne mor. Og mora hadde ikke kalt henne datter. «De hadde innrømmet overfor hverandre at det eneste usynlige båndet mellom dem var fornemmelser.»

Hverdagslighet

Da Helena var liten, hadde Eleonora satt henne «vekk til oppfostring hos skikkelige folk i byen», og det skjedde «uten merkbar hjertesorg». De møttes, men snakket mest om hverdagsligheter, om «snødekke, gjørme, regnvær, trekkfuglenes flukt, kampen mot snegler i hagen, gamle trær som lynet til stadighet slår ned i, ovnen som det siger røyk ut av i tide og utide, muggskorpe i syltetøyglass». Eller om «ukjente forfatteres dikt fra begynnelsen av 1900-tallet», som var moras eneste lesestoff.

Alt ligger altså til rette for en psykologisk roman om fremmedgjøring mellom mor og en datter, om ensomhet, frustrasjoner, likheter og forskjeller, hat og kjærlighet, et ikke uvanlig tema verken i norsk eller internasjonal litteratur for tida. Men det er ikke en slik bok Nora Ikstena har skrevet.