Lekekamerat

Nicolai Cleve Broch får mye skryt for sin innsats som Roger i dramaserien «Lekestue». Selv mora hans slapper av nå, etter sju episoder.

- Familien var redd for at jeg skulle drite meg fullstendig ut. Nå slapper de av og koser seg, mamma er stolt som et uvær, forteller Nicolai, som omtaler mora som sin sterkeste kritiker.

«Lekestue» er historien om Roger, som bor i kollektiv i Oslo sammen med sine gamle venner fra Lørenskog mens han venter på å komme inn på embedsstudiet i psykologi. Han får seg jobb i en barnehage, forelsker seg i ei koreansk jente og sliter med familieproblemer.

- «Lekestue» handler om veldig mye, først og fremst om det å ta ansvar for sin egen hverdag og ikke bare la ting passere. For meg går Roger fra å være en fyr som synes at det er greit å bare flyte med til å ta initiativ og ansvar overfor de få nære relasjonene han har. For regissøren er nok serien mer et oppgjør med 68-generasjonen og institusjons-norge.

- Hvor mye har du til felles med Roger?

- Han ligner ikke så veldig på meg, han er litt mer tafatt og vinglete. Det jeg kjenner meg mest igjen i er usikkerheten, men jeg er flinkere enn Roger til å skjule den. Det å hele tida utsette ting kjenner jeg meg også igjen i. Jeg fant Roger ganske lett, han er et helstøpt menneske.

«LEKESTUE» BLE SPILT inn i løpet av tre måneder i fjor vinter, og Nicolai levde i rollen gjennom hele perioden. Han bodde i leiligheten som forestilte kollektivet sammen med de andre skuespillerne, og tilbrakte fem uker i en barnehage.

- For ungene var jeg bare Roger som skulle jobbe der en stund. Vi fant på leker for å få dem til å gjøre og si de rette tingene. Jeg ble skummelt glad i barna, de får det til å krible litt i systemet. Men for et vanvittig støynivå! Jeg hadde et stort behov for å slappe av etter opptakene i barnehagen.

- Hvordan er det å se seg selv på NRK i beste sendetid hver søndag?

- Det er ikke noe behagelig. Jeg ser ting jeg ville gjort annerledes, men når jeg forsøker å forklare hva jeg mener er det ingen som skjønner hva jeg snakker om. Heldigvis har vi fått mange positive reaksjoner og hyggelige tilbakemeldinger.

NICOLAI VOKSTE OPP på Hovseter i Oslo med fotball som den store interessen.

- Jeg husker at det var oppslag i avisene om det belastede miljøet på Hovseter, at det var det farligste stedet i Oslo etter Torggata. Vi var litt redde for de skumle gjengene som sto i skogen og knarka. Det fantes ingenting å gjøre der bortsett fra å spille fotball, og det gjorde jeg. Jeg ble faktisk ganske god, men sluttet i sekstenårsalderen da jeg begynte å drive med teater.

- Men fotballen er fremdeles viktig?

- Jeg følger med Vålerenga først og fremst. Jeg har endelig tatt et standpunkt; det er bare Vålerenga for meg. Jeg skiftet engelsk klubb etter de norske innslagene, fra Tottenham til Manchester United til Wimbledon, og til slutt skjønte jeg at jeg ikke var en ordentlig fan, så nå er det kun Vålerenga. Kompisene mine respekterer det.

SELV OM HAN IKKE er mer enn tjueseks har Nicolai livnært seg som skuespiller i tre år.

- Jeg har aldri egentlig bestemt meg for å bli skuespiller, det har kommet smygende på meg. Jeg tenkte lenge på å bli advokat, for det tror jeg at jeg hadde hatt anlegg for. Jeg liker å argumentere og synes det er gøy å mene noe. Jeg kan nok være irriterende logisk. Så vurderte jeg å bli lærer. Jeg hadde en fantastisk lærer i samfunnskunnskap og historie på Katta, Skåum, kan du få med det? Da blir han sikkert glad. Han inspirerte meg så vanvittig at jeg begynte på Blindern for å studere samfunnsfag. Hadde en romantisk idé om å bli lærer selv og kanskje inspirere femtenåringer på samme måte.

Men Blindern var ikke tingen for unge Nicolai. Han holdt ut i én dag.

- En kamerat søkte på Romerike Folkehøgskole, så jeg sendte en søknad jeg også. Jeg hadde holdt på litt med teater på Katta, fikk prøve meg som både skuespiller, regissør og teatersjef. På Romerike søkte alle på Statens Teaterhøgskole, som jeg ikke visste at fantes engang. Da måtte jeg ha en alvorsprat med fatter\'n. Jeg ga meg sjøl tre år på å satse på å bli skuespiller.

Men Nicolai kom inn på Teaterhøgskolen på første forsøk, tjue år gammel.

- Etter skolen ønsket jeg meg til Oslo Nye Teater. De hadde et ungt og aggressivt miljø som jeg gjerne ville bli en del av, med skuespillere som Mads Ousdal, Jon Øigarden og Eivind Sander.

NICOLAI DEBUTERTE PÅ Oslo Nye som Hjalmar i Trond-Viggo Torgersens «Hjalmar og Flode» i 1999. Siden har han blant annet spilt i «Tater», «Sa mor», «Amadeus» og «Rocky Horror Show».

- Hva er drømmerollen for deg?

- Det er ikke en spesiell rolle, men jeg kunne godt tenke meg å spille et kynisk og ondt menneske i den grad det er noe som heter ondskap.

- En type som Salieri i «Amadeus»?

- Ja, sånn sett er Salieri en drømmerolle. Terje Strømdahl, som spilte Salieri både på Trøndelag Teater og på Oslo Nye, er faktisk en slags teaterfadder for meg. Jeg var veldig nervøs, men jeg tok mot til meg og spurte ham. Han har vært flink til å følge opp og komme med ærlige tilbakemeldinger. Han gir meg råd som skuespiller og menneske og det er fint.

FAVORITTER M. M.

TV-program: Den britiske serien «Kalde føtter» på NRK2. Den er veldig bra.

Programleder: Bård Tufte Johansen. Og Fredrik Skavlan. Flinke begge to.

Film: Disneys «Robin Hood». Jeg går og venter på at den kommer på dvd.

Musikk: Raga Rockers. Og Kaizers Orchestra, er imponert over både musikken og tekstene deres.

Litteratur: «Brødrene Karamasov» av Dostojevskij er den største leseropplevelsen jeg har hatt. Jeg er også glad i Lars Saabye Christensens «Beatles». Og selvfølgelig «Ringenes herre». Den har jeg lest fire ganger.

Mat og drikke: Pølse med lompe. Og iskald Solo.

Verste TV-minne: «Bot og bedring» på TV2. Jeg så litt på det før jeg sluttet, og det var virkelig helt hinsides.

Beste TV-minne: Det må være da Kjetil Rekdal scoret mot Brasil på straffe.

Aktuell med: Spiller hovedrollen som Roger i «Lekestue» på NRK1 hver søndag klokka 21.10.

TV-INTERVJUET: nicolai cleve broch : 26 år : bor på enerhaugen : kjæreste : kjører kollektivt.